Rapporten fra konserten ble til takket være Byggmester Pawel Mikolajczyk AS
Jeg elsker slike situasjoner.
De har innvirkning på livet, de bygger, de lar deg hele tiden utvikle deg, bli kjent, men også hele tiden oppdage. Jeg tror i ettertid jeg ser det bedre, setter pris på og kommer over alt jeg har vært gjennom så langt. For det er sånn det er. Livsvei, valg og avgjørelser … hver av oss har alltid mange av dem.
Dette er kanskje en uvanlig måte å starte minnene mine på og rapportere om mitt nylige besøk i Oslo og deltakelse i en fantastisk musikalsk feiring, som var den utsolgte konserten til Kwiat Jabłoni-bandet på Cosmopolite Scene. Kanskje … men det var slik jeg bestemte meg for å skrive om alt dette til deg.
Tross alt vil denne artikkelen ikke bare leses av innbyggerne i Norge, det bredt forståtte polske miljøet, men også andre, noen ganger tilfeldige mennesker, mine lyttere, venner, musikkfans – bandet, med andre ord, lesere. Og en reise på over 1000 kilometer (1079 for å være nøyaktig som google maps indikerte) fra flyplassen i Warszawa Okęcie til Oslo-Gardermoen. Deretter med FlyToGet hurtigtog, 40 kilometer til sentrum av denne svært sjarmerende byen, som ligger i den nordligste enden av Oslofjorden.
Interessant nok inkluderer byen 40 øyer. Det er så mange som 34 innsjøer i området, som er den viktigste drikkevannskilden. To små elver renner gjennom Oslos territorium: Akerselva og Alna.
Når du tar en spasertur fra sentrum til Torshov-distriktet, kan du vandre langs en av dem mens du beundrer de vakre omgivelsene, fossene, interessante steder, som også anses som ikoniske av lokalbefolkningen. Etter et morgenbesøk i operahuset, hvor jeg beundret det nylig åpnede Munch-museet (jeg kunne endelig tenke på skjønnheten og dybden skjult i Munchs mest kjente verk – „Skrik”), obligatorisk musikkshopping i Big Dipper-butikken, som ligger kun 5 minutter til fots fra Sentralstasjonen våget jeg meg inn i nærområdet til Hammersborg, Grünerlökka, Torshov … åh, det er verdt å gå dit … en spasertur til setet for den tidligere Soria Moria kino, i ro og mak fra sentrum – det er en sjarmerende to timers vandring rundt i området. Men hvis du bestemmer deg for at det er verdt å drikke en øl på vinyl baren “Hør Hør” (noe jeg oppfordrer deg til) eller besøke Ringnes Brygghus bryggeri (faktisk anbefaler jeg det enda mer), vennligst legg til tiden du trenger til det.
Selvfølgelig er det bare én asimut, Cosmopolite Scene. Men mer om det om et øyeblikk.
Det er flere og flere polakker i Oslo for hver måned som går. Vi kan møte dem ikke bare på byggeplasser (for eksempel overfor sentralbanestasjonen), men også på restauranter, klubber og kontorer.
Den ekstremt vennlige byen oppfordrer deg til å bosette deg der permanent. Og jeg er ikke overrasket i det hele tatt, prisene er så annerledes og høyere enn de polske, de slutter å „slå hardt i lommen” når du begynner å tjene og bruke norske kroner på daglig basis. Det var i hvert fall det mine landsmenn, som jeg hadde sjansen til å møte under denne turen, foreslo for meg.
Og jeg hadde noen å snakke med, for kveldskulminasjonen av turen min i det historiske Soria Moria-bygget var i utgangspunktet fullt hus, under en utsolgt konsert, deltatt av 99 % av våre polakker, fast bosatt i Norge. For det skal nevnes med en gang, konserten ble også besøkt av de som også bor utenfor Oslos grenser.
Bygningen som for tiden okkuperes av Cosmopolite Scene (som feiret 30-årsjubileum i fjor) ble bygget i 1928 som en kinobygning med 1012 seter. Bygningen huset opprinnelig også en filial av Deichmanske bibliotek. Arkitekt var Thorvald Astrup.
I 1977 ble bibliotekdelen over kinoen utviklet til Torshovteatret, som da ble skapt som en scene under navnet Teatret på Torshov.
Det kommunale selskapet Oslo Kinematografer, siden 1997 organisert som et aksjeselskap tilhørende Oslo kommune, fikk i 2007 navnet Oslo Kino. Kinodriften på Soria Moria opphørte i 2008.
Nå på dette stedet er det et av de mest interessante konserthusene som kan besøkes ikke bare i Oslo, men også i hele Norge. Konsertene som arrangeres der er stort sett formidlet av de største stjernene på jazz- og verdensmusikkscenen, mange av dem har ikke dukket opp i Polen ennå! Og dette betyr bare at det er verdt å se konsertannonser på denne scenen og bestille billetter raskt. Hvert arrangement som arrangeres der er en ekte feiring av musikk, med Djangofestivalen-festivalen i spissen, det vil si festivalen til Django Reinhardt – et gitargeni, en av de største europeiske musikerne i jazzens historie, hvis jazzverden (dette er viktig info) feiret sin 100-årsdag 23. januar i år!
Greit… det er konserttid.
Og denne var et magisk og vakkert supplement til denne ekstraordinære dagen, kulminasjonen av hele reisen, dekorasjonen den første maihelgen i 2023.
Noen minutter etter 20:00 gikk Kasia og Jacek Sienkiewicz på scenen med bandet, Kasia rolig, fokusert, kledd helt i hvitt, satte seg bak pianoet i korte støvler, og Jacek begynte å spille mandolin de første taktene i „Kto powie mi jak” (Who will tell me how) fra deres debut – albumet „Niemożliwe” (Impossible) fra 2019.
I takt med at forestillingen skjøt fart, begynte de med tiden å innse at selv om de er så langt fra hjemlandet, er det i grunnen ikke noe annet språk i konsertsalen enn polsk. Jacek unnlot ikke å legge merke til dette, som han fikk lang applaus og dundrende latter for fra publikum som ble underholdt av oppdagelsen.
Fra det første albumet til Kwiat Jabłoni var det også „Niemożliwe” (Impossible), „Za siódmą chmurą” (Behind the seventh cloud), „Dziś późno pójdę spać” (Today I will go to bed late) denne innspillingen startet alt for bandet i mars 2018, „Wody mi daj” (Give me water) med en hul intro eller „Turysta” (Tourist).
De la den etterlengtede “Buka” til settet, de obligatoriske turene kunne ikke gå glipp av Szary Świat (Gray world) – riktignok uten Sanah, men likevel til stor glede for de forsamlingen, fra andrealbumet “Mogło być nic” (Could have been nothing) også representert av „Byle jak” (Anyhow) , “Drogi proste” (Straight Roads) og „Bankiet” (Banquet), og hovedsettet ble avsluttet med tittelsporet.
Publikum samlet seg i Cosmopolite Scene, ikke tilfeldig i det hele tatt. Eller husket de dem fra deres opptredener i Polen, eller etter anbefaling fra venner, eller etter å ha lest artikler publisert i vår avis Razem Norge, eller … fordi «en venns datter overtalte meg, så jeg dro også. Hva, mor, har ikke lov?»
En annen setning: «Vennen vår har bodd i Oslo i 10 år, vi har bodd i ett år, jeg ba ham kjøpe billetter og jeg tok med kjæresten min».
Og de tre vennene som satt ved siden av meg på balkongen var alle fans av bandet uten tvil!
Hele salen sang sammen med bandet, og tok i utgangspunktet stemmen hans. Foto: Lasse Brown
Det ser imidlertid ut til at klimakset på konserten var en protestsang med et universelt budskap, de fleste assosierer den med terrorangrepet mot World Trade Center-tårnene i New York 11. september 2001. Men sannheten er en ganske annen, “Nie nie nie” (No no no), en innspilling som Kwiat Jabłoni oppdaterte i fjor på albumet “Wolne serca” (Free Hearts), utarbeidet i samarbeid med Warszawa Uprising Museum og en galakse av fantastiske gjester, er den desidert største hiten til T.Love fra albumet „Model 01”.
I et av intervjuene minner Muniek Staszczyk om dens tilblivelse på denne måten: „Jeg var i ferd med å nå førti, det var siste øyeblikk å skrive en protestsang fra stillingen til et barn, en liten gutt som er indignert og trassig protesterer: «Nei, nei, jeg er ikke enig i visse ting». Jeg opptrådte på Teatr na Targówek i Arka Jakubiks skuespill om Jim Morrison „Rider of the Storm”. Jeg sang to sanger, inkludert „Gloria” av Van Morrison, hvis karakter jeg prøvde å etterligne. I garderoben leste jeg mange artikler om polsk-jødiske saker. På det tidspunktet startet diskusjonene om Jedwabne, som falt sammen med utgivelsen av den kontroversielle boken til Jan Tomasz Gross «Naboer». For mange var det et sjokk, et gnagende sår åpnet seg.”
Du kan tro meg eller ei – i grunnen ble bandet bakgrunnen, en perfekt bærer for kveldens største følelser på Cosmopolite Scene! Hele salen sang sammen med bandet, og tok i utgangspunktet stemmen hans fra seg. „Nie nie nie” – av syv hundre struper som samtidig ropte påfølgende fraser fra denne komposisjonen, var det mest fantastiske øyeblikket i den nesten to timer lange musikalske forestillingen.
Men… stemningen nådde sitt høydepunkt midt i forestillingen og… den falt ikke et øyeblikk.
Etter å ha lukket hovedsettet “Mogło być nic” (Could be nothing) – ønsket ikke publikum av noen kraft å la Sienkiewicz-søsknene gå til kulissene.
Så, „på farten” laget de to perler til. “Przezroczysty świat” (Transparent World) fra hans andre langspillende album og prikken over i-en kronen på det hele, “Huśtawki” (Swings) av Jacek Kleyff.
At gruppen ikke dukket opp i foajeen i bygget selv et kort øyeblikk ble det litt misnøye ut av, mange forlot klubben skuffet. Pluss mangelen på merch, som om bandet antok at for eksempel T-skjorter og CD-er er utdaterte og overflødige gadgets … som absolutt ikke er sant, kanskje det var påvirket av andre faktorer, men det er et tema for en helt annen artikkel.
For å oppsummere, den første av to dager i Oslo, comebacket mitt etter fire år til denne vakre byen viste seg å være svært vellykket, fruktbart og full av fantastiske inntrykk, takket være den store høfligheten til Anna Sienkiewicz, produksjonssjef i Cosmopolite Scene, rik på musikalske opplevelser. Det er takket være henne, samt engasjementet til Sylwia og Katarzyna fra Razem Norge, jeg deltok i en ekstraordinær skjønnhet, en uforglemmelig kveld.
Om den andre dagen av oppholdet … skal jeg fortelle deg mer, men en annen gang.
For hyggelig lytting,
Adam Dobrzyński, musikkjournalist tilknyttet polsk radio, forfatter av Ale Muzyka-bloggen.