Den norske håndverkeren Ole Thorstensen, utdannet tømrer, reiser til Polen i to måneder for å bli kjent med den polske arbeidskulturen og for å finne svar på noen spørsmål, både for seg selv og for andre.
Hvorfor organiserer mange polakker arbeidet sitt så dårlig i Norge uten å foreta egne vurderinger eller ta egne beslutninger? Hvorfor lærer de seg ikke norsk og tar ikke fagutdanning i Norge?
I Kraków tilbringer han nesten to måneder, leier en liten leilighet og prøver å finne jobb. Få arbeidere på polske byggeplasser snakker engelsk, så han kommuniserer hovedsakelig med unge mennesker, studenter eller elever. Etter noen forsøk på å finne jobb konkluderer han med at det er lettere for en polakk å få jobb på en byggeplass i Oslo enn for en nordmann i Kraków. Hans første dag på byggeplassen blir avlyst på grunn av kraftig regnvær, noe han synes er utrolig og uforståelig, like uforståelig som at man i Polen også jobber på lørdager. Uten å kunne polsk sliter han med å forstå de oppgavene som blir gitt til ham, og han kan ikke spørre om detaljer om byggeprosjektet. Han konkluderer med at når man mangler et felles språk på en byggeplass, jobber alle isolert, uten samarbeid.
Polakkarbeid
Polakkarbeid er et uttrykk som ofte brukes i diskusjoner om arbeidsmarkedet, migrasjon og utfordringer knyttet til ansettelse av utenlandske arbeidstakere.
Når Thorstensen skriver om polakkarbeid, påpeker han at han ikke mener alle yrker som polakker utfører i Norge. Ifølge ham refererer dette hovedsakelig til byggebransjen, inkludert hans eget yrke som tømrermester.
Generelt sett betyr polakkarbeid lavt betalt arbeid utført av en ufaglært arbeider uten kjennskap til norsk, ofte midlertidig ansatt.
Ole Thorstensen understreker flere ganger at han er en skikkelig utdannet håndverker som snakker norsk. Han kjenner faget sitt godt og er en kompetent arbeidstaker, noe som gir ham en fordel på arbeidsmarkedet.
Første uke på en polsk byggeplass
Forfatteren klarer å få jobb på en av byggeplassene i Kraków. Her møter han den polske arbeidskulturen og polakkenes væremåte.
Det første som gjør inntrykk på ham, er at polakkene hilser hverandre med et håndtrykk hver dag, selv de som ikke kjenner hverandre.
Igjen skriver han at kontakten mellom en nordmann og en polakk på en norsk byggeplass er svært begrenset, noe som skyldes forskjeller i ansettelsesformer og polakkenes manglende kunnskaper i norsk.
Etter noen dagers arbeid fastslår han at arbeidsdagene i Polen er altfor lange. Han blir venn med byggeplassens formann som er den eneste som snakker engelsk. Formannens kone tar seg av hjemmet og barna, og når mannen kommer hjem, serverer hun et varmt måltid. Thorstensen sammenligner hennes rolle med de tradisjonelle kvinnelige rollene som fantes i Norge på 1950-tallet.
HMS-reglene på den polske byggeplassen overrasker ham også. Arbeiderne bruker motorsager i høyden, ingen bruker hørselsvern, og etter hans mening er byggeplassen dårlig organisert. Byggematerialer er spredt overalt, og hele driften sammenligner han med logikken til et ti år gammelt barn.
Han kritiserer takisolasjonen som ville vært uakseptabel i Norge, og påpeker mangelen på hjelmer, arbeidsklær, gummistøvler og hansker for arbeid med motorsager, og nevner flere ganger mangelen på stillas.
Til tross for alt dette ønsker han å se hvordan polakker jobber og hvordan det er å samarbeide med dem.
Han oppdager at polakkenes kaffekultur på byggeplassen er basert på pulverkaffe med mye sukker (så han tar med sin egen), og at østeuropeisk alkoholkultur i fritiden ofte fører til overdreven drikking.
Engangspolakk
Et av kapitlene i denne boken er svært kontroversielt og beskriver uttrykket som i bokstavelig oversettelse til norsk betyr “engangspolakk”.
Forfatteren forklarer at dette refererer til en østeuropeisk arbeider som blir ansatt for en enkelt jobb, og som neste år vil bli erstattet av en annen arbeider. En til å beskjære trær, en til lister i badet, en til å male huset.
Engangstallerken, engangsgrill, engangspolakk.
‘Bare en jobb”, Ole Thorstensen
En nordmanns refleksjoner om arbeid i Polen
Mange av forfatterens refleksjoner viser at den norske arbeidskulturen overgår den polske. Nordmenn har en god økonomi selv om de ikke jobber 60 timer i uken. De kommer til trygge arbeidsplasser med stillas, får alt utstyret de trenger for å arbeide sikkert og effektivt. Gode faglige ferdigheter gir god lønn og gode arbeidsforhold.
Til tross for sitt opphold i Polen forstår han ikke hvorfor polske migranter som har bodd 10 år i Norge, ikke snakker norsk, ikke tar fagutdanning og ikke utvikler seg.
Forfatteren gir også noen forslag til hvordan man kan løse integrasjonsproblemene mellom polakker og nordmenn.
Like ansettelsesvilkår for alle, tilgang til systematisk norskkurs og lettere tilgang til fagutdanning, samtidig som han understreker behovet for å innføre minimumskrav til ansettelse, både når det gjelder språkkunnskaper og fagutdanning.
Jeg har blandede følelser etter å ha lest denne boken. Mange av de temaene som tas opp, stiller polakker i et svært dårlig lys. Kan man virkelig forstå en fremmed arbeidskultur i et land man bare har oppholdt seg i to måneder?
Jeg lurer på om en polakk, som etter seks ukers arbeid på en norsk byggeplass skrev en bok om det, også ville blitt så populær, og om boken hans ville blitt omtalt i avisene selv om den var skrevet på norsk.
Kanskje er forfatteren en erfaren tømrer, men en mindre erfaren forfatter. Det er mange feil i teksten når han bruker polske navn og gatenavn.
Jeg forstår ikke helt budskapet i denne boken. Forfatteren ønsket å besvare mange spørsmål, men klarer bare å fremheve den norske arbeidskulturens overlegenhet over den polske. Han uttrykte sin frykt for den økende konkurransen på arbeidsmarkedet og sin bekymring for betydningen av fagutdanning. Uten tvil påvirker boken “Bare en jobb” avstanden mellom norske og polske bygningsarbeidere, og den reduserer den absolutt ikke.
