Mørke kapitler i Norges historie har fått liv i den utsøkte utførelsen av skyggeteateret på Kilden Teater og Konserthus. Forestillingen Kill Devil inviterer til å utforske historien om den dansk-norske slavehandelen. Premieren fant sted 18. oktober 2024, og det er fortsatt ikke et ledig sete i salen.
Hvem skriver historien? Norsk kolonialisme er et tema som ikke er like kjent som kolonialismen til andre europeiske land. Norske sjøfolk fraktet industriprodukter som våpen, tekstiler og jernvarer fra Europa til Afrika. I Afrika ble disse produktene byttet mot arbeidskraft som ble fraktet til de amerikanske bomulls-, tobakk- og sukkerplantasjene. En viktig del av den såkalte transatlantiske trekanthandelen, sammen med slavene, var sukkeret. I dag har mange norske retter en karakteristisk, søtlig smak, noe som er et resultat av den lange tradisjonen med å bruke sukker og søte tilsetninger både i hverdagsretter og i julegodt. En av årsakene til populariteten til brunosten var at norske barn ofte unngikk melkeprodukter. Den karamelliserte osten, med sin sødme, var lettere for dem å like. I en av de tidlige scenene ser vi en gruppe barn som gleder seg over et skip fullt av sukker som ankommer kysten av Norge.
Den tittelfulle “djevelen” er ikke en betegnelse på ofrene eller gjerningspersonene, men navnet på… den dårlige rommen som ble gitt til slavene for å hindre dem i å gjøre opprør. Som i en tilstand av lammet beruselse kan vi tolke den store, todimensjonale stormen av papp, i form av bølger som overlapper hverandre, som i det klimatiske øyeblikket av stormen, opplyst med rødt lys, ser ut som helvetes-strømmene.
Visuell mesterverk En av de mest fascinerende aspektene ved forestillingen er den fenomenale bruken av skyggeteater, som gjør Kill Devil til et unikt verk. Først når scenografien skiftes ut under forestillingen, blir omfanget av arbeidet med å animere dusinvis av små elementer som skaper flerlags metaforer, avslørt. De omfattende historiske kildene vekker til ettertanke ved å sette dem sammen med de konvensjonelle formene i skyggeteateret. Valget av denne formen er et modig og uttrykksfullt valg. På den ene siden er det en historie om nordmenn som kjøpte og solgte mennesker til arbeid på plantasjer i koloniene, på den andre siden handler det om en økonomisk prosess som setter sitt preg på skjebnen til hele samfunnet.
Bruken av forsknings- og kildematerialer gir oss et konkret, nesten pedagogisk, perspektiv på slavehandelen. Dramaturgen Deise Faria Nunes har bevisst valgt å ikke fremsette historien gjennom personer, fordi hun mener at dette ofte fører til fetisjisering av lidelsen. For 1600-tallets regnskapsførere var en slave et objekt på samme nivå som et gevær eller en sukkerpose.
Arbeidet til kunstnerne med skyggeteateret fortjener spesiell anerkjennelse. Scenografien og lysregien (fantastisk arbeid av Kildens tekniske team!) gjør det mulig å bygge opp effekter med utrolig dybde og subtilitet. Hver skygge, overgang og bevegelse ble nøye planlagt, samtidig som de opprettholder en illusjon av spontanitet, noe som forsterker mystikkens effekt. Dialogen mellom lys og skygge skaper en fengslende atmosfære, full av spenning og melankoli.
I den første delen av forestillingen blir vi kjent med den offisielle versjonen av historien. Rørende er tekstutdrag fra tidens skrifter, som for eksempel ordene til biskop Erik Pontoppidan fra Bergen, som kritiserte slavehandelen, men hevdet at slaveriet gav de undertrykte en fordel, ettersom det ga dem tilgang til kristendommen.
Denne typen sammenstillinger med uttalelser fra figurer som Phillip Gardelin, som brutalt behandlet slavene som en “gave fra Gud”, gir forestillingen en enda dypere mening.
I den andre delen går skuespillerne ut fra de lysende skjermene og demonterer rammene til det lille teateret hvor vi har sett skyggene fra fortiden. Mange bilder av ødeleggelse og dekonstruksjon vises her. Skyggeområdene legger forsiktig bort de nylig skapte figurene bak scenen. Synligheten av mekanismene bak forestillingens skapelse, som avslører kunstigheten av scenen, refererer til avdekkingen av bakgrunnsøkonomiske og politiske handlinger. På slutten av forestillingen går regissøren Kristiansen selv ut på scenen, iført en 1700-tallsperuke, for å fortelle om geografien til de dansk-norske koloniene og minne om nordmennene som var involvert i slavesystemet, noe som gjør det lettere å forstå at nordmennene ikke bare var passive ofre for Danmarks politikk.
Kill Devil er ikke bare en fortelling om den dansk-norske deltakelsen i den internasjonale slavehandelen, men også en refleksjon over de historiene samfunnet skaper om sin egen fortid, samt en utforskning av teaterets muligheter som et sted for dekonstruksjon og kritikk av ideologi.