Hvordan er det mulig at det er vanskelig å praktisere norsk med nordmenn når man bor i Norge? Og hvorfor er det slik at noen, selv de som har mestret norsk godt, ikke er klar over at språkkunnskapene deres blir oppfattet som «gebrokkent»?
Om hva som skjer med et menneske som blir sett gjennom sitt aksents prisme, de skjulte utfordringene ved å lære et nytt språk i voksen alder, og de psykiske konsekvensene av denne situasjonen, snakker vi med Karolina M. Lisik, produsent og skuespiller i stykket «ge~broken».
Razem Norge Redaksjon: Gebrokken norsk – er det slik du snakker?
Karolina M. Lisik: Jeg besto muntlig prøve i norsk på nivå B2 og trodde at det tilsvarte flytende språkkunnskaper i en fremmedspråksskala i Polen. Det som er veldig interessant, og som jeg ikke visste tidligere, er at begrepet «gebrokkent» kan beskrive både språk for nybegynnere og et flytende språk som snakkes med aksent. Det er en veldig bred skala.
Å mestre et språk blir sett på som en nødvendighet for å integrere seg i et nytt land. Hvor raskt begynte du å lære norsk etter at du kom til Norge? Når mestret du språket godt nok til å føle deg komfortabel i kommunikasjonen?
Det tok tre år etter at jeg kom til Norge før jeg begynte å lære norsk. I starten brukte jeg kun engelsk, fordi jeg trodde det var nok. Men så kjente jeg et behov for å komme tettere innpå samfunnet. Jeg forsto ikke mye og følte meg veldig fremmedgjort. Så jeg begynte å lære norsk i håp om å føle meg mer hjemme.
I stykket gir vi stemme til folk som, som meg, har flyttet til Norge i voksen alder og som lærer seg språket – egentlig hele tiden, for prosessen stopper aldri opp. Gjennom samtaler jeg har hatt med andre, som er tatt opp og brukt i stykket, forteller de om en utfordring som jeg også kjenner godt: mangelen på muligheter til å praktisere norsk i daglig kontakt med nordmenn. Språkkafeer hjelper, men det skjer for det meste med andre utlendinger.
På et tidspunkt følte jeg et behov for kontakt med et språk som ikke var like «innøvd» som mitt eget, slik at jeg kunne utvikle meg videre. Det sies at nordmenn i nord er mer åpne. På Sør- og Østlandet kan det være vanskeligere å oppnå denne kommunikasjonen.
I kunsten din tar du opp temaer som ekskludering og diskriminering. Har dette vært en del av dine personlige erfaringer?
Gjennom hele min norske erfaring kan man se dette temaet som et gjentakende mønster. Det er som en bølge – det trekker seg tilbake og kommer tilbake.
Jeg vil aldri glemme et møte tidlig i min norsk opplæring. På en sykkeltur satte jeg meg på en benk. Da kom en mann bort til meg. Jeg snakket med min gebrokne norsk uten å være beskjeden, og han roste mine anstrengelser. Men han sa noe som satt i minnet mitt: Det er flott at jeg prøver, men jeg må huske på at uansett hvor bra jeg snakker norsk, vil jeg aldri bli en nordmann.
Jeg forstod det ikke helt på den tiden, men disse ordene begynte å gnage på meg. Hva betyr dette, og hvor viktig er det å være norsk i det norske samfunnet? Og hvis dette er så viktig – hva betyr det egentlig å ikke være det?
Kanskje handler det om en form for ubevisst diskriminering i oss mennesker. Derfor er det så viktig å prøve å forstå disse mekanismene.
Det at jeg flyttet til Norge, har også gitt meg mye og hjulpet meg med å forstå hvor avstengt jeg var i lang tid. Dette har også vært en viktig prosess i min personlige utvikling.
Du har bodd i Norge i åtte år. Hva liker du her, og hva savner du?
Jeg liker roen her og at bilførerne viser hensyn både til hverandre og til fotgjengere. Jeg liker at jeg jobber med et prosjekt som er ganske utfordrende, sammen med nordmenn som har valgt å se på sitt eget samfunn fra en annen vinkel og har akseptert mitt perspektiv uten å bli fornærmet. Jeg setter stor pris på den avstanden nordmenn har til sitt eget samfunn.
Men jeg savner spontane møter med mennesker, samtaler om alle mulige temaer, å snakke om dype emner utenfor jobbsammenheng. Jeg savner spontanitet i å treffes i byen. Det opplever jeg svært sjelden her. Selv om jeg jobber med fantastiske mennesker, savner jeg sosial spontanitet.
Hvor kom ideen til forestillingen fra, og hva handler den egentlig om?
Jeg hørte at norsken min ble kalt „gebrokken”. Jeg begynte å undersøke hva dette ordet betyr. Det viser seg at det har litt negative konnotasjoner.
Da jeg startet å lære norsk, kom jeg aldri over dette uttrykket. Jeg snakket med folk som uttaler seg i forestillingen, og mange av dem visste heller ikke hva „gebrokkent” betyr.
Å kategorisere mennesker ut fra aksent var et fenomen jeg ønsket å belyse. To av de intervjuede i forestillingen nevnte dette, Mete fra Tyrkia og Ana Maria fra Venezuela. Begge bekreftet at aksenten påvirker hvordan man blir vurdert, avhengig av hvor attraktivt landet man kommer fra oppfattes som.
Selvsagt er dette en generalisering, da noen ikke legger merke til aksenter i det hele tatt.
„Å snakke gebrokkent norsk” er et uttrykk brukt om måten utlendinger snakker norsk på. Bokmålsordboka beskriver det som å snakke „ukorrekt, ubehjelpelig, med aksent.”
Fant du noe overraskende da du jobbet med forestillingen ge~broken?
Dette er et tema som aldri tar slutt – en elv som strømmer frem og tilbake som bølger. Jeg tror det er viktig å finne styrke og selvtillit i seg selv. Språket er som det er, selv om det ikke alltid er lett å akseptere. Det overrasket meg å se at det finnes mye styrke i sårbarhet. Jeg ble også positivt overrasket over åpenheten mine kolleger i Buskerud Teater viste for dette prosjektet, som vi realiserte sammen.
Gjennom dette prosjektet har jeg lagt merke til at språk fra folk som har lært seg norsk ikke blir hørt i TV eller radio. Nordmenn blir ikke eksponert for vår „gebrokne norsk”.
Jeg observerer at kommunikasjonsformen er kulturelt annerledes i Norge. Jeg merker dette når jeg jobber med mine norske kolleger. De formidler temaer på en annen måte. Ofte viser de ikke mange følelser, selv om de sikkert har mye av dem. Måten å forme setninger på og tonen i språket er også interessante elementer. En sterk aksent kan kanskje virke som en barriere.
Siden 2018 har du ledet organisasjonen Interart_s. Hva driver dere med?
Jeg startet organisasjonen sammen med tre venninner, men fra 2022 har det bare vært meg og Aleksandra Piotrowska. De siste to årene har vi samarbeidet med Teatr 21 i Warszawa, der skuespillerne hovedsakelig har Downs syndrom. Sammen har vi skapt flere arrangementer i Oslo. Vi organiserte en diskusjon hvor Ewa Sapieżyńska og Nina Witoszek snakket om språk, en performativ forestilling av Daniel Kotowski, og stykket Kamuflarz, som er en performativ moteforestilling. Teatr 21 spilte dette stykket både i Warszawa og i Oslo.
„Kunst skal få oss til å tenke, underholdning er et verktøy, men målet er å endre holdninger i samfunnet,” har du sagt i et intervju. Hvilke endringer ønsker du å se hos publikummet til forestillingen?
Jeg vil sette fokus på tematikken. Vi vet ikke at ordet „gebrokkent” blir brukt om språket vi snakker, så bare å bruke ordet er viktig. Enda viktigere er det å vise hva som skjer inni oss når vi opplever slike reaksjoner på måten vi snakker på. Jeg vil belyse problematikken rundt manglende øvelse i språket, som jeg nevnte tidligere, og en viss form for ekskludering som kan følge med det.
Hvis språket vårt blir omtalt som „gebrokkent”, kan vi da tolke det som noe dypere – at ikke bare språket vårt, men vi som individer, som mennesker, også på en måte er ubehjelpelige?
I tittelen på forestillingen leker vi med ordet „gebrokkent”, og det er med vilje skrevet feil. Dette er en slags lek og et forsøk på å vise at både språk og mennesker er unike, med sine utfordringer og sin letthet. Er vi alle „brutt” eller snarere unike gjennom hvordan vi er?
Tror du at det å snakke med perfekt norsk aksent bør være et mål for de fleste immigranter, eller har du andre refleksjoner om dette?
Jeg vet ikke hva forskning sier om muligheten til å bli kvitt aksenten sin. Men jo mer jeg dykker ned i dette emnet, jo sikrere er jeg på at svaret er nei. Jo mer jeg aksepterer min egen unikhet, desto mindre tenker jeg på aksenten som kunne hjulpet meg med å komme nærmere noen jeg egentlig ikke er. Jeg prøver heller å forstå hva en situasjon gjør med meg. Når jeg snakker med noen som ikke forstår meg, eller når jeg føler at lytteren ikke er tilgjengelig – ser meg ikke i øynene, er det viktig for meg hvordan jeg håndterer det. Trekker jeg meg tilbake, eller fortsetter jeg med samtalen? Får jeg lyst til å endre aksenten min, og hvis ja, hvorfor?
Hvordan ville du fullført setningen:
Jeg er…
Jeg er… en bølge.
Dette ordet kom til meg som en bølge.
