Agnieszka Zdziebłowska tok sine første skritt i det norske utdanningssystemet med mot, lærte språket intensivt og skaffet seg erfaring. Takket være sin pågangsmot fikk hun raskt fast jobb i barnehagen, og hun så hver utfordring som en mulighet til å utvikle seg.
I dag er hun en anerkjent pedagog som støtter ikke bare barn, men også foreldre. Hun har skrevet en bok om det å være pedagog i Norge og veileder frivillige ved å dele sin kunnskap. I et intervju med Razem Norge forteller hun om forskjellene mellom barneoppdragelse i Polen og Norge, de profesjonelle utfordringene hun har møtt, og hvordan hun balanserer jobb, studier og familieliv.
Razem Norge: Agnieszka, kan du fortelle oss om hvordan dine første år i Norge var?
Agnieszka Zdziebłowska: Jeg har bodd i Norge i ni år. Vi kom hit som en familie på fire. Da sønnen min begynte i barnehagen, bestemte jeg meg for å lære norsk. For å få praktiske språkkunnskaper spurte jeg styreren i barnehagen han gikk i, om jeg kunne komme og lære gjennom praksis. Takket være hennes vennlighet fikk jeg muligheten til å ha praksis i en annen barnehage, og kort tid etter fikk jeg min første vikaravtale. Slik begynte min reise som pedagog.
I Polen tok jeg en bachelorgrad i ledelse og jobbet innen personaladministrasjon og lønn, så det var en stor utfordring for meg å bytte yrkesretning. Mange ser på jobben som barnehageansatt som en jobb der man bare drikker kaffe og passer på barna, men jo mer erfaring og kunnskap jeg fikk, jo mer innså jeg hvor viktig og verdifull jobben min var. Å hjelpe barn med å bygge vennskap, støtte dem i å løse utfordringer og utvikle sosiale ferdigheter gir meg en enorm tilfredsstillelse og en følelse av at det jeg gjør har en dyp mening.
Hvordan husker du dine første erfaringer med å jobbe med nordmenn?
Å jobbe i en norsk barnehage var en utfordring for meg – en annen kultur, en annen mentalitet. Selv om du føler deg likt av alle rundt deg, betyr det ikke nødvendigvis at du blir fullt ut akseptert av nordmenn. Selv blant mennesker som støtter deg, kan du oppleve en viss følelse av utenforskap.
Jeg møtte mange utfordringer i min profesjonelle karriere. Jeg hørte kommentarer om at et stort antall utlendinger i en barnehage kunne senke institusjonens status. Men jeg ga aldri opp – jeg så hver hindring som en ny utfordring. Jeg ønsket å bevise for alle at mine ferdigheter og kunnskap gjorde meg fortjent til likeverdig behandling.
Hvordan har din utdanningsvei sett ut, og hvilke skritt har du tatt for å utvikle deg profesjonelt?
Fra begynnelsen visste jeg at jeg ønsket å utvikle meg og skaffe meg nye kvalifikasjoner. Min utdanningsvei startet med kurset Barn- og ungdomsarbeider. Jeg besto den teoretiske delen, men på grunn av ansettelsesformen jeg hadde, slet jeg med å oppnå det nødvendige antallet praksistimer. Deretter fullførte jeg fagskoleutdanningen Arbeid med de yngste barna. Denne erfaringen overbeviste meg om at jeg ville mer enn å være assistent i barnehagen.
I løpet av noen få år jobbet jeg i fem forskjellige barnehager og begynte deretter på Barnehagelærer-utdanningen i Stavanger. Dessverre klarte jeg ikke å fullføre studiet, fordi det krevde mange praktiske oppgaver på arbeidsplassen, og jeg fikk ikke den nødvendige støtten.
Etter noen måneder med studier i Norge begynte jeg på pedagogikkstudie i Polen og startet også psykologistudie.
Til tross for utfordringer ga jeg ikke opp og bestemte meg for å studere psykologi for å få en dypere forståelse av barns emosjonelle, psykologiske og utviklingsmessige behov. I dag vet jeg at det var det riktige valget. Min kunnskap og erfaring gjør meg ikke bare til en god pedagog, men gjør det også mulig for meg å støtte foreldre i krevende situasjoner.
Hvordan klarer du å balansere jobb, studier, frivillighet og familieliv?
Å kombinere jobb, studier og kurs med privatliv og familie er en stor utfordring, men med god organisering og støtte fra mine nærmeste klarer jeg det. Jeg prøver å tilbringe hver ledige stund med familien, fordi de er det viktigste for meg.
Til daglig balanserer jeg mellom frivillig arbeid, studier og familieliv. Jeg har ofte undervisning i helgene, men barna mine er allerede store, noe som gjør det lettere å organisere tiden. Jeg skylder også mannen min mye, som støtter meg og hjelper til med daglige gjøremål.
Nøkkelen til suksess for meg er struktur, rutine og konsekvens. Takket være dette finner jeg også tid til meg selv. På fritiden elsker jeg å sy klær, noe som er min lidenskap og en form for avslapning.
Er det et kurs eller en utdanning som har endret ditt syn på arbeidet ditt?
Jeg har fullført mange kurs som har hatt stor innvirkning på min tilnærming til arbeidet. Jeg har blant annet tatt kurs om arbeid med barn med autisme og ADHD, sorgbearbeiding etter tap av en kjær, spiseforstyrrelser og personlighetsforstyrrelser.
Gjennom kriseintervensjonskurset lærte jeg å gjenkjenne signaler hos personer som trenger hjelp. Pedagogisk terapi og familieterapi har gitt meg trygghet i det jeg gjør i dag.
Særlig viktig for meg er Trening av sosiale ferdigheter (TUS), som det snakkes veldig lite om i Norge. Jeg mener at barn burde få flere muligheter til å utvikle sosiale og emosjonelle ferdigheter.
I barnehagen lærer vi barn å løse konflikter uten bruk av vold, samt hvordan de kan sette ord på og forstå sine egne følelser.
Jeg mener at TUS-baserte aktiviteter ikke bare burde være tilgjengelige for barn med emosjonelle utfordringer eller diagnoser, men også for barn som utvikler seg innenfor normalen – alle barn kunne hatt nytte av det.
Hvilke forskjeller mellom polske og norske barnehager synes du er mest fascinerende?
Jeg husker frykten min de første dagene i barnehagen da jeg så barna klatre i trær. Den norske tilnærmingen til barneoppdragelse gir barn mye mer frihet – å være ute uansett vær er normen her. I begynnelsen var jeg selv motvillig til å gå ut i øsende regn og sterk vind, men etter hvert forsto jeg hvor bra dette var for barna. De lar seg ikke skremme av været, de har det gøy og styrker immunforsvaret sitt. Dette lærte meg at barn bør få lov til å hoppe i sølepytter, oppleve fall og bli skitne – alt dette er en naturlig del av utviklingen.
En annen stor forskjell er måten barnehagestarten organiseres på. I Norge ser tilvenningsprosessen (tilvenning) helt annerledes ut enn i Polen. Familier som har barn som begynner i barnehagen i august, kan allerede i juni og juli besøke barnehagen, bli kjent med pedagogene og møte de andre barna. Når barnet ser at forelderen føler seg trygg i det nye miljøet, er det lettere for barnet å forstå at det også kan føle seg trygt der.
I Norge legges det stor vekt på at separasjonen fra foreldrene skal være så skånsom som mulig – man river ikke gråtende barn ut av foreldrenes armer, og foreldrene informerer alltid barnet om at de går.
Selv når barn bytter gruppe i barnehagen, får de på forhånd besøke de nye rommene og pedagogene, noe som hjelper dem i tilpasningsprosessen.
En annen viktig forskjell er antall barn per voksen. I Norge er forholdet mellom voksne og barn mer gunstig: i grupper med barn under 3 år er det tre barn per pedagog, og i eldre grupper er det seks barn per pedagog. I Polen er denne proporsjonen mye dårligere – ofte er det én pedagog som har ansvar for opptil 24 barn, noe som naturlig nok påvirker kvaliteten på arbeidet og muligheten til å gi hvert barn individuell oppfølging.
Hvilke utfordringer møter du i samarbeidet med barnevernet? Hva går dette samarbeidet ut på?
Som pedagog har jeg muligheten til å samarbeide med barnevernet. Mange tror feilaktig at barnehagen kan rapportere bekymringer om et barn til denne institusjonen uten å snakke med foreldrene først.
I virkeligheten snakker vi alltid med foreldrene først hvis vi har noen bekymringer knyttet til barnets situasjon. Det eneste unntaket er i tilfeller der det er mistanke om seksuelle overgrep eller vold mot barnet – da kan vi rapportere bekymringene direkte til barnevernet.
Som barnehageansatte samarbeider vi både med foreldrene og med institusjoner som har ansvar for barnas sikkerhet og velferd.
Mine erfaringer med barnevernet er positive – jeg mener det er en institusjon som faktisk kan hjelpe familier som sliter med vanskelige situasjoner.
Hva motiverte deg til å bli frivillig, og hvilke fordeler har du fått av denne erfaringen?
Telefon Pogadania er en organisasjon som jobber for å bekjempe ensomhet blant voksne. Målet er å skape et trygt rom for mennesker som trenger noen å snakke med og få støtte fra. Som frivillige snakker vi ikke bare med folk som søker kontakt, men vi hjelper dem også med å finne profesjonell hjelp om nødvendig.
Min reise i denne organisasjonen begynte med å støtte mennesker i nød gjennom samtaler og ved å lytte til historiene deres. Etter hvert ble jeg forfremmet til gruppeleder og veileder (supervisor).
Denne rollen krever ikke bare empati, men også evnen til å håndtere følelser – både egne og andres. Samtalene våre handler ofte om vanskelige temaer, så som veileder diskuterer jeg erfaringene med de andre frivillige og hjelper dem med å bearbeide følelsene som oppstår i arbeidet.
Jeg mener dette er et svært viktig initiativ. Mange mennesker sliter med ensomhet og søker en vei ut av vanskelige livssituasjoner. Det er interessant at omtrent 90 % av de frivillige i dette prosjektet er psykologistudenter som får verdifull erfaring her.
Gjennom dette frivillige arbeidet har jeg blitt mer selvsikker, lært meg å uttrykke tankene mine tydelig og snakke om det som er viktig for meg. Denne erfaringen har gitt meg mot til å følge drømmene og planene mine.
Snart kommer boken din ut. Kan du fortelle oss mer om den?
Boken er allerede ferdig skrevet, og jeg er i kontakt med et forlag. Det er en erfaringsbasert litteratur der jeg blander egne refleksjoner, sanne historier, men også elementer av fiksjon.
Hovedtemaene i boken er det norske barnehagesystemet, kulturelt mangfold og hvordan utlendinger oppfattes i Norge. Jeg tar også opp det norske synet på barneoppdragelse, og hvordan det skiller seg fra det vi kjenner fra Polen.
Boken vil være rettet mot alle foreldre og personer som jobber i norske barnehager.
Jeg ønsker også å vise hvor krevende og ansvarlig pedagogyrket er, og hvor mye hjerte pedagogene legger i jobben sin. Dette er også en måte å anerkjenne innsatsen deres og vise hvor verdifulle de er.
Skriving er min store lidenskap, og jeg er snart ferdig med en veiledningsbok der jeg diskuterer utfordringer knyttet til barneoppdragelse i dagens samfunn. Jeg har mange tanker og følelser jeg ønsker å formidle, og mitt største mål er å hjelpe andre.
Hva er planene dine for fremtiden?
Målet mitt er å åpne min egen praksis, hvor jeg vil tilby både individuelle og gruppebaserte timer – tilpasset barnas behov og basert på Trening av sosiale ferdigheter (TUS).
Barn med lavfungerende autisme trenger ofte individuell oppfølging for å jobbe med følelsene sine, men de har også behov for gruppebaserte aktiviteter som hjelper dem med å utvikle sosiale ferdigheter.
I Polen er TUS- og sansemotoriske aktiviteter lett tilgjengelige, men i Norge er de fortsatt ikke like utbredt, til tross for deres store verdi.
Som pedagog i barnehagen prøver jeg å skape de beste utviklingsforholdene for barna og sørge for at hver dag blir en positiv opplevelse for dem.
Selv om et barn har en vanskelig morgen, jobber jeg gjennom hele dagen for at det skal gå hjem med et smil. Hvis et barn oppfører seg dårlig, vet jeg at det sliter med noe vanskelig. Jeg prøver å hjelpe barnet med å sette ord på og forstå følelsene sine, samt finne en måte å håndtere dem på.
Jeg har mange pedagogiske ressurser og ideer til terapeutiske aktiviteter – læring om følelser, hvordan håndtere dem, løse konflikter og håndtere utfordrende situasjoner.
Arbeidet mitt vil ikke bare fokusere på barnas støtte, men også på samarbeid med foreldrene. Til å begynne med planlegger jeg å tilby gratis prøvetimer og konsultasjoner, slik at foreldrene kan se hva prosessen innebærer og om det passer for deres barn.
Jeg gleder meg veldig til å starte denne virksomheten!