April er en vakker måned. Det polske ordet for april henviser til blomster. I Kristiansand er plenene fulle av fargerike krokuser. Påskeliljene har også begynt å blomstre, og de polske leserne av «Razem» vet at disse blomstene er et symbol for årsdagen for opprøret i Warszawas-ghettoen.
April er også en måned preget av andre vonde minner. I april markerer vi årsdagen for drapet på nesten 14 000 polske krigsfanger og over 7 000 sivile og politimenn uten fangestatus i Katyń (det nøyaktig antallet ofre er ukjent). Tett knyttet til denne første årsdagen, er en ulykke fra 2010. Da mistet presidentparet, politikere og aktivister livet mens de var på vei til Katyń for å minnes ofrene for det sovjetiske folkemordet.
Det finnes en årsdag i april som kan knyttes til det som hendte i Katyń. Begge disse årsdagene har betydning for min familie.
I starten av april i år er det også hundre år siden 24. Pułk Ułanów* (24. regiment med kavalerister) ankom Kraśnik (Lublin-regionen). Et interessant moment (særlig i dag) ved 24. Pułk Ułanów er at det ikke bare bestod av polske soldater, men også av russiske flyktninger etter den bolsjevistiske revolusjonen: kosakker og tidligere hvite garder.
En av offiserene i Ułanów-regimentet var min bestefars bror, Romuald Kamiński. Han var en Ułan!*
Han oppnådde enorm suksess i ridekonkurranser og i 1934 vant han det polske mesterskapet i bruk av våpen under ridning.
Romuald var kaptein av rang da krigen begynte. Den siste meldingen hans kone og døtre fikk fra ham, var et kort som ble sendt fra en fangeleir i Kozielsk. Like etter kom den blodige april-måneden 1940. Familien var ikke klar over omfanget av tragedien, siden den ble holdt godt skjult for omverden. Min tante Wanda ventet på sin mann helt til hun gikk bort.
Jeg vil sitere et utdrag fra en melding jeg fikk fra min kusine Małgorzata, som er barnebarnet til Romuald:
Både kona Wanda og døtrene Olga og Terese tok aktiv del i AK (Hjemmearmeen). Gjennom hele okkupasjonsperioden støttet de militære operasjoner i distriktet og omegn (…) I 2005 ble Olga til og med tildelt Hjemmehærens kors og fikk sekondløytnantrang.
Først mange år senere fikk familien vite om den tragiske skjebnen til bestefar Romuald (og alle de andre polske offiserene). Jeg husker at på 60-tallet, da jeg var barn, prøvde mamma og bestemor å finne informasjon om hva som skjedde med bestefar. Men dette var ikke en enkel oppgave på den tiden. Alle spor pekte mot Russland, siden bestemor hadde mottatt to brev fra bestefar som ble sendt fra Kozielsk. Man måtte vente på offisiell bekreftelse av bevis på det forferdelige drapet av polske offiserer. Bestemor, som var kapteinkone , døde dessverre før den kom.
(….)
Bestefars historie og historien til hele vår familie ble skrevet ned av min mor for noen år siden. Boka handler om soldatene i Katyń: Skjebner i «Katyń skrevet ned med enkenes kjærlighet».
I 2020 organiserte flere fantastiske personer en seremoni for avduking av en minneplakett der hvor huset til Romuald og Wanda en gang stod. Blant disse var Dr Szulc, som jobbet for Polska Akademia Nauk (Det polske vitenskapsakademi ), og den avdøde aktivisten Marian Bis. Onkel Romuald ble posthumt forfremmet til major.
Feiringen ble en anledning til å møte etterkommerne til ułan-en som ble myrdet av sovjetene. Vår familie, som alltid har vært knyttet til den østlige delen av landet, er nå – som så mange andre – spredd over hele Polen og Europa. Fremdeles lever barnebarna til Kamińskis søsken: Romuald, Stanislawa og Maria. I september 2020 møttes vi ved plaketten for vår felles slektning.
Det neste møtet med søskenbarn som er bosatt i Sverige, Norge og ulike deler av Polen, var planlagt i april i år. Dette møtet ble planlagt i forbindelse med hundreårsdagen til 24. Pułk Ułanów fra Kraśnik.
Møtet ble dessverre avlyst… For ikke lenge siden mottok jeg en e-post fra tidligere nevnte Dr. Dominik Szulc. Her vil jeg sitere et utdrag fra denne e-posten (Dr. Dominik har gitt sitt samtykk både til det og til publisering av bilder fra arkivet og annet materiale):
Mine damer og herrer,
Jeg har lenge annonsert et møte med regimentsfamilier og en konferanse i Kraśnik i forbindelse med 100-årsjubileet for det 24. Pułk Ułanóws ankomst til Kraśnik, som ble deres permanente hvilested. Dette ble lagt til begynnelsen av april. Først var jeg redd for at det kun var covid som kunne hindre oss i å gjennomføre dette møtet, men krigen i Ukraina har imidlertid endret alt. I dag har jeg personlig engasjert meg i å hjelpe våre ukrainske naboer. Vi har allerede en gruppe på flere dusin flyktninger i Kraśnik. Dette har medført noen uventede økonomiske kostnader for byen Kraśnik. Per i dag, når folk dør rett over grensen, har jeg ikke samvittighet til å be våre lokale myndigheter om økonomisk støtte til jubileumsarrangementene.
Det tragiske er at flere uskyldige mennesker dør og at grusomme handlinger igjen finner sted i en vakker vårmåned. I forbindelse med påsken som er foran oss, la oss ønske for hverandre og våre naboer over grensen i øst, at årsakene til de neste smertefulle april-årsdagene skal forsvinne og at det aldri skal få gjenta seg.
*Ułan – en polsk kavalerist bevåpnet med lanse (Wikipedia).
Bilde: Institutt for historie ved det polske vitenskapsakademiet (PAN)