Da jeg kom til Norge, var jeg ingen.
Jeg kom til Kristiansand i august med to kofferter og et hjerte fylt av drømmer. Jeg dro fra Mexico sammen med min ti år gamle sønn. Da jeg forlot Mexico, forlot jeg også alt som var kjent for meg.
Jeg godtok med glede alle utfordringene som følger med det å flytte til et nytt land: et nytt språk, nye folk, ny skole, nye regler osv. Mitt håp er å bli en bedre forfatter og gjennomføre det ambisiøse prosjektet det er å lære fra andre. Som alenemor visste jeg at dette ville bli vanskelig. Likevel prøver jeg å være et godt eksempel for mine to gutter, ved å vise at det aldri er for sent å oppfylle drømmene sine og begynne på nytt. Det kan hende jeg ønsker meg for mye, men det er aldri for sent å lære. Hvorfor Norge? Kom du hit på grunn av en mann? Har du familie her? Det er de vanlige spørsmålene jeg får høre hele tiden. . «Nei» er svaret på alle sammen. Da lurer folk på: hvorfor er du her? Det er vanskelig å forstå hvorfor noen velger å forlate hjem, familie, venner og jobb for å bygge en ny karriere.
Midtlivskrise? Pandemi? En kombinasjon av disse? Jeg besøkte Norge for første gang i desember 2019, for å feire nyttår og ta imot et 2020 som har endret livet mitt for alltid. I Oslo ble jeg overrasket over den enorme mengden fantastisk fyrverkeri over fjordene, som jeg så da jeg stod utenfor en hyggelig meksikansk restaurant sammen med nye venner. I mange år har jeg hatt en drøm om å se nordlyset. Jeg har spart penger for å kunne oppfylle den drømmen en dag. Jeg hadde lyst til å dra for å se nordlyset sammen med venner, men de har aldri hatt tid eller fått spart nok penger til å reise sammen med meg. Et mulighetsvindu åpnet t seg og ting begynte å falle på plass. En fantastisk venn fra Mexico spanderte en flybillett på meg. Hun er også alenemor og visste hvor lyst jeg hadde til å se dette naturfenomenet . To fantastiske norske familier åpnet hjemmene sine for meg. Så, da hadde jeg en flybillett og et sted å bo både i Oslo og Tromsø. Disse norske familiene var helt enestående i måten de behandlet meg på. Endelig fikk jeg oppfylt drømmen min, og nordlyset danset på spektakulært vis allerede den første natten jeg så etter det. Alt gikk i oppfyllelse. Inspirert av reisen min til Norge, begynte jeg i august samme året å skrive en roman. Det var da jeg bestemte meg for å bli forfatter. Jeg tenkte med en gang på å studere i Norge for å kunne begynne på mitt nye eventyr. Jeg tok sjansen på å starte på nytt. Jeg ga meg selv mulighet til å følge min indre stemme.
Iblant lurer jeg på om jeg burde holde skrivingen min for meg selv og gå tilbake til det livet jeg hadde før. Jeg kom hit som en fremmed, til et ukjent land, uten å kjenne noen. Til en annen kultur og et annet klima, nesten uten eiendeler. Jeg stiller meg selv spørsmålet om det er verdt det. Men så dukker det stadig opp nye ting som får listen over ting jeg liker med dette stedet til å vokse. Jeg er trygg, jeg har ro og naturen rundt meg, folk på gaten smiler og jeg har til og med funnet igjen ting jeg har mistet. Jeg har hatt gode opplevelser med fremmede og et solid studie- og arbeidsfellesskap ved universitet mitt. Hjelp og fantastisk innsats fra familier jeg har blitt kjent med gjennom skolen til min sønn har også holdt meg i gang. Teamet med lærere og øvrige skoleansatte støttet oss allerede før vi ankom landet. Våre generøse naboer hjelper oss med hverdagen. En flott gruppe med nye unge venner har akseptert meg som en del av gjengen deres. Listen fortsetter bare.
Jeg kan ikke si at jeg er ferdig med å slå meg til ro. Det er fremdeles en lang vei å gå. Det er enda utfordringer. Det har vært vanskelig å være uten den støtten rundt meg som jeg som jeg var vant til. Likevel vil jeg gjøre det jeg kan for å få mest mulig ut av de nye mulighetene. Av og til kjenner jeg at været tar knekken på meg. Av og til er det andre ting som gjør det vanskelig for meg å fortsette. I denne nye virkeligheten har tålmodighet vært helt nødvendig. Jeg har lyst til å skrive om alle de fantastiske opplevelsene jeg har hatt mens jeg har vært her Tiden er dyrebar, og den går så fort at jeg ikke har rukket l å sette meg ned for å skrive om alt jeg vil dele med andre. Snart er semesteret ved universitetet over, og jeg får heldigvis tid til å sette ord på alle disse opplevelsene . Akkurat nå tar jeg en dag om gangen. Jeg er takknemlig for øyeblikket, for muligheten til å lære og for å få oppleve hvert sekund av hver eneste dag. Jeg tar ett skritt om gangen, og jeg vet at jeg har hjelp ovenfra.
Utfordringene er reelle. Å være alene uten mitt gamle nettverk har vært krevende. Likevel vil jeg gjøre alt jeg kan for å få mest mulig ut av de nye mulighetene. Av og til kjenner jeg at været tar knekken på meg. Av og til er det andre ting som gjør det vanskelig for meg å fortsette. Likevel kan jeg nå, mer enn noen gang, si at jeg hører hjemme på dette stedet. Akkurat nå tar jeg en dag om gangen. Jeg tar ett skritt om gangen, og jeg vet at jeg har hjelp ovenfra.