Kristine Begot (f. 1987), norsk/polsk forfatter av psykologisk samtidsroman «Gi meg en sjanse», født og oppvokst i Stavanger men bosatt i Frankrike siden 2015.
I høst gikk min store barndomsdrøm i oppfyllelse. Jeg kunne endelig kalle meg selv forfatter. Det som er viktig å nevne, er at eventyret startet med et sammenbrudd.
Vi reiser tilbake til 2020, og pandemiens start. Frankrike var under sin første lockdown, med restriksjoner så strenge at de fint kunne sammenlignes med å være under husarrest. Fra mars til mai var det forbudt å forlate våre hjem, med mindre vi hadde med oss en gyldig attest skrevet ut fra myndighetenes nettsider, timestemplet og begrunnet. Vi fikk lov til å være ute maksimalt seksti minutter per dag, seksti minutter hvor vi ikke fikk lov til å gjøre noe så hverdagslig som å sitte på en parkbenk eller dra på sykkeltur langs elvebredden.
Jeg hadde akkurat vært på storbyferie i Krakow og hyttetur i Zakopane, og så frem til å reise tilbake til Krakow til våren, for å hente gifteringene som min forlovede og jeg hadde bestilt. Planen hadde vært å reise videre til Krosno, min mors hjemby, for å prøve brudekjoler og være sammen med familien min som jeg ikke hadde sett på flere år. Jeg var i full jobb i Frankrike, forlovet og klar for bryllup. Livet smilte, helt til verden stengte ned.
Ukene gikk, og jeg gravde meg dypere og dypere ned i egen ensomhet og vonde tanker. Da sommeren kom, begynte arbeidsplassen min å nedbemanne grunnet økonomiske utfordringer forårsaket av pandemien. Jeg var en av de uheldige som ikke lenger skulle ha en jobb å komme tilbake til.
Jeg følte meg verdiløs. Etter hvert ble jeg så psykisk nedbrutt at jeg til slutt begynte å lure om livet i det hele tatt var verdt å leve. Dette var tidspunktet hvor jeg bestemte meg for å oppsøke nettpsykolog og ta tak i alle mine indre demoner. Psykologen skulle vise seg å være nøkkelen til døra som jeg flere år tidligere hadde stengt, fordi jeg ikke våget å tro på meg selv. Han inspirerte meg til å ta tak i alle mine følelser, alle mine livserfaringer, og gjøre noe konstruktivt med dem. Jeg fortalte ham at jeg som tenåring pleide å skrive dikt, og nevnte at jeg også hadde skrevet både reiseblogg og livsstilblogg om livet i Frankrike. En smule flau fortalte jeg om mine forsøk på å skrive bok, og alle refusjonene som med årene hadde haglet inn fra forlagene. Psykologen spurte hvorfor jeg til slutt hadde gitt opp, hvor tidsklemma ble min store unnskyldning. Nå hadde jeg ikke lenger noen unnskyldning. Jeg var innestengt og arbeidsledig.
Jeg bestemte meg derfor for å gi barndomsdrømmen en ny sjanse. Jeg ville skrive et romanmanus. Ikke noe lettbent og overfladisk, slik som mine tidligere forsøk på å skrive bok, men en dyp og viktig historie om mennesker som nekter å gi opp.
Jeg bestemte meg for å skrive en dystopiroman. Skriveprosjektet ble så altoppslukende og terapeutisk at jeg til slutt ikke behøvde å snakke med psykologen lenger. Forfatterdrømmen hadde med andre ord blitt min redning. Jeg sendte manuset til ulike forlag og krysset fingrene for positivt svar. Manuset ble refusert av samtlige.
Et av forlagene valgte likevel å begrunne refusjonen, og samtidig nevne mine styrker og svakheter som forfatter. Aldri hadde noen før tatt seg tid til å se meg på denne måten, se meg som en forfatterspire med potensiale til å bli noe større. Tilbakemeldingen fra forlaget ga meg motivasjon til å både ta ulike forfatterkurs, lese en rekke bøker om skrivekunst og finne min forfatterstemme. Aldri før hadde jeg vært så stolt over eget resultat, som det jeg var da jeg sendte forlaget mitt neste manus.
Forlaget het Sirkel og romanen fikk tittelen «Gi meg en sjanse».
Romanen følger Aina og Even som går inn i hvert sitt skjebnesvangre forhold. Aina forlater sin lille hjembygd hvor utenforskap og mobbing har preget oppveksten, til fordel for en ny start i utlandet sammen med Alex, en mann hun knapt kjenner. Even forelsker seg og får barn med Rakel, en kvinne med voldsomme følelser og en tendens til å være destruktiv både for seg selv og andre. Delhistoriene handler begge om å holde fast i giftig kjærlighet, og ikke minst om hvordan traumer fra fortiden påvirker valgene man tar i fremtiden.
Mange har spurt meg om romanen er basert på egne erfaringer. Selv om hendelsene i romanen ikke er selvopplevde, må jeg innrømme at mange av følelsene er det. Som Rakel, har jeg også vært selvdestruktiv i ungdommen, og som Aina, har jeg også opplevd utenforskap og mobbing i barndommen.
Jeg vokste opp i en bydel i Stavanger hvor jeg på den tiden var en av få med utenlandsk bakgrunn. Terskelen for mobbing var lav. Å være bosatt i blokk eller ha foreldre som jobbet i lavstatusyrker, var grunn nok til å ødelegge skoleåret for deres barn. Like ille var det å ha minst én forelder fra det som ble sett på som et lavstatusland. Med en mor fra Polen ble jeg derfor utsatt for en rekke stygge kommentarer opp gjennom årene.
«Kom moren din til Norge som prostituert?»
«Er moren din jordbærplukker?»
«Hvorfor snakker moren din så rart?»
Selv om jeg hadde flere gode venninner på den tiden, følte jeg meg ensom. Jeg var ikke som de andre, og uansett hvor hardt jeg prøvde ville jeg alltid være halvt noe annet. Derfor nektet jeg å lære meg det polske språket ordentlig, for jeg ville ikke skille meg ut mer enn jeg allerede gjorde. Jeg var rett og slett flau over familiens opphav.
Som ungdom lærte jeg meg sakte men sikkert å akseptere annerledesheten. Likevel aksepterte jeg meg selv på feil premisser. Da foreldrene mine ble skilt, valgte jeg å bli boende hos faren min for ikke å bytte skole. Jeg gikk i tiende klasse, og var alene hjemme store deler av året, mens faren min reiste på ulike utenlandsturer for å kose seg med egen selvrealisering. Ensom og alene, tilbrakte jeg mye tid på internett hvor jeg diskuterte med ulike gutter, og lot dem invitere meg og mine venninner på fest. På den tiden lærte jeg at guttene syntes det var spennende at jeg var halvt polsk. Jeg forstod ikke at deres interesse ikke var annet enn ren fetisjisering av min etnisitet. Kjærligheten ville jeg aldri finne på disse festene, men jeg forelsket meg likevel gang på gang.
Jeg har dessverre alltid forelsket meg altfor lett i mennesker som ikke vil ha meg. Den ulykkelige kjærligheten blir derfor godt skildret i «Gi meg en sjanse», først i Ainas lengsel etter å bli behandlet som noe mer enn et objekt, deretter i Evens mange forsøk på å gjøre Rakel lykkelig sammen med ham.
Som en dominoeffekt av alt annet som har rast sammen, står jeg for tiden i et samlivsbrudd. Problemene i det toårige ekteskapet startet dagen da jeg fikk vite at debutromanen skulle bli publisert. Vi hadde så vidt rukket å åpne ei flaske musserende for å feire starten på min forfatterkarriere, da han tilstod at han var i tvil om at ekteskapet ville fungere. Han vil ha barn og fokusere på familielivet, og ikke leve sammen med en kone som bryr seg mer om å skrive bøker og reise Norge rundt for å promotere seg selv som forfatter.
«Gi meg en sjanse» har åpnet dører som jeg tidligere trodde ville være lukket for alltid, og jeg jobber allerede med nye manusprosjekter. Jeg flytter hjem til jul. Hjem til moren min, uten penger, jobb eller mann. Fremtiden er et eneste stort mysterium, og ironisk nok en gavepakke for en forfatter som ikke vil låse seg fast til samme tema, bok etter bok.
Hvor langt ønsker man å gå for å få det man higer etter? Dette er personer som har mye i bagasjen på hvert sitt vis, så her kan alt skje, derfor var det spenning i hvert kapittel. Ble holdt på pinebenken til siste slutt om hvordan det går med disse 2 umake parene. Jeg var spent på hvordan dette skulle ende og det ble noen overasskelser jeg ikke så komme, det er fantastisk i en debutbok må jeg si.
TERNINGKAST: 5 hildes-bokblogg.blogg.no
«Gi meg en sjanse» er ein fantastisk relasjonsroman. Den innehar eit språk og handling som er av topp klasse. Det er berre til å rydde plass i kalenderen og setje av tid til å lese romanen. Wow, for ein forfattardebut av Kristine Begot!
TERNINGKAST: 6, bokblogger.com
«Gi meg en sjanse» kan du kjøpe her: