Tacitus og forhistorie
Ja, det var den romerske historikeren Tacitus i 98 e.Kr. som først skrev om samene i sitt verk «Germania». For å si det mildt var det ikke en veldig smigrende mening, men jeg skal sitere litt fra den:
«… merkelig villmark, forbløffende barbari og stygg fattigdom: ingen våpen, ingen hester, ingen hjem; ville planter og urter til mat, skinnklær, jord til senger, i pilene ligger alt deres håp. I mangel av jern bruker de pilspisser av skarpe ben» (den tids språk var direkte og frodig).
Hvem er samene? Vi forbinder dem vanligvis med et litt mystisk folk som bor i de nordlige delene av Skandinavia. Gjennom serier på tv og film har vi blitt noe mer kjent med deres bakgrunn og fargerike kultur. Kofter og klær i fargerike konstellasjoner, store flokker med reinsdyr, mennesker som lever i ett med naturen og kanskje noen andre interessante fakta fra Internett eller nyhetene. Så sent som i XXI århundre fikk samefolket urfolkstatus gjennom den norske Grunnloven. Bortsett fra dette vet de fleste innvandrere bosatt i Norge lite om det samiske folket og deres historie. Jeg skal prøve å bringe historien deres litt nærmere, noe som ikke ble lett.
Etter min mening var Tacitus imidlertid ikke godt kjent med samene, fordi han ikke nevnte rein eller det faktum at dette folket hadde bodd i nordområdene i 10 000 år.
Tilstedeværelsen av Komsa-folket (oppkalt etter fjellet ved Tromsø, hvor gjenstandene ble funnet), forfedrene til det nåværende samiske folk, bekreftes av arkeologiske utgravninger, selv om forskerne selv ikke er helt sikre. De kom, selvfølgelig, jeg mener ikke arkeologene, nord i Skandinavia ved begynnelsen av holocen, altså i en periode med klar klimaoppvarming.
Komsaene (samene), som ledet en nomadisk-samler-livsstil, etterlot ikke alt for mange spor, bare noen få beinredskaper som ble brukt til jakt og fiske.
Det er også kjent at de i vanskelige tider dannet et støttende fellesskap, jaktet i grupper og delte byttedyr. Imidlertid har homo sapiens-arten et indre behov for å registrere og presentere, i en eller annen form, det som omgir den, og derfor, 4000 år før Kristus, bestemte noen talentfulle Saam seg for å åpne det første kunstgalleriet i Norge, nærmere bestemt i det som er nå er Alta.På bergveggen malte han det han mente var verdt å få frem, som var reinflokker og folket etter dem. Denne kunstneren, foreløpig ukjent for mange, presenterte på en primitiv måte det samiske folkets levemåte, som den dag i dag dyrkes i en litt mer modifisert form.
Over tid, og det tok flere tusen år, temmet samene villrein. De lærte også mesterlig å ikke kaste bort noe disse dyrene ga dem. Hud, kjøtt, fett, bein, horn, tarm var nødvendig for at folk skulle overleve under tøffe vinterforhold, mens samene beskyttet reinen mot rovdyr. Til i dag lever disse menneskene og dyrene i symbiose.
Middelalderen
I middelalderen handlet europeiske handelsekspedisjoner med nordboerne, og kjøpte hovedsakelig skinn fra dem, og de gjorde store avtaler med dem. En viss Ottar beskrev det i sin kronikk. Samene dro heller ikke til varmere steder og slo leirer i Norge, Sverige, Finland og Nord-Russland, uavhengig av de kunstig skapte grensene. Det var unntak, så ifølge legenden som er nedtegnet ca 1220 i Snorre Sturlasons kongesagaer, skulle prins Harald Hårfagre gifte seg med den vakre Saamka Snofrida og leve lykkelig i alle sine dager, men skandinaviske sagaer er vanligvis ganske svake historiske kilder og denne informasjonen kan ikke bekreftes noe sted.
I århundrer var det gjensidige forholdet mellom reindriftsutøvere fra nord og andre innbyggere i Skandinavia nærmest eksemplariske. Utveksling av varer, tanker, tjenester og teknologier bidro til sameksistens.
Men på slutten av 1700-tallet begynte det samiske folkets situasjon å forverres av politiske årsaker, noe som førte til fornorsking eller med andre ord forsøk på å tvangssivilisere dem. Dette temaet er så omfattende, interessant og trist på samme tid at jeg vil beskrive det i en egen artikkel.
Hvorfor samer og ikke lapper?
I Polen kjenner vi dem mer som lapper (Lapończycy), men dette navnet er støtende for det samiske folket. Hvorfor? Vel, det er flere grunner. Den første er at de ble kalt det av utenforstående, ikke av seg selv, noe jeg tror ingen liker. Ordet «lapp» i forhold til de karakteristiske samiske klærne, bestående av stoffstykker sydd sammen, er støtende for dem. Ingen liker å bli merket, selv ikke på grunnlag av klærne deres.
I det tidligere Nordvest-Russland var „lap” et ord for en spesiell linjal som ble brukt til å måle huder under handel. Det er en teori om at skinnhandlerne også foraktelig omtalte samene på denne måten.
Det er rundt 40 000 samer i Norge, halvparten så mange i Sverige. Det bor 6 000 samer i Finland, og deres minste representasjon, 2 000 mennesker, bor på Kolahalvøya, som tilhører Russland. I dag er det fortsatt bare rundt 10 prosent av samene som driver med reindrift, men de fører ikke lenger en nomadisk livsstil og har gått over fra tradisjonelle ski til snøscooter.
Ume, pite, lule, inari, skolt, kildin, ter, akkala og kemi
Språket som snakkes av samene tilhører gruppen av finsk-ugriske språk, men det er ikke enhetlig. Det er ni dialekter som skiller seg betydelig fra hverandre, men et trent øre kan fange opp enkeltord hentet fra skandinaviske språk, snakket med en myk russisk aksent. Hvis noen har lyst til å høre denne originale talen, sender NRK P2 nyheter på samisk språk, i tillegg drives hele Sapmi-radioprogrammet på NRK av og for den samiske minoriteten.
Det samiske språket har blitt skrevet i det latinske alfabetet bare siden 1600-tallet, men for ikke å gjøre det for enkelt, brukes Grazhdanka, det vil si et modifisert kyrillisk alfabet, i Russland og i deler av Finland også til å skrive.
Et interessant faktum er at samene har utviklet i sitt språk så mange som et dusin ord som brukes til å navngi snø og is. Når og hvilket navn de skal bruke, hva slags snø eller is er det mest sannsynlig bare de som vet.
Sjamaner og sjeler
Det førkristne nomadefolket, bundet til naturen så nært som mulig, trengte å forklare det uforklarlige. Slik oppsto en slags animisme, det vil si tro på sjeler, blant det samiske folket. Værfenomener, fjell, vann, jord, dyr og til og med hverdagslige gjenstander har kraft og er en del av livet, naturlig og allestedsnærværende. Samene hadde også sine sjamaner, som i motsetning til folk med andre trosretninger eller religioner ikke ble utmerket av samfunnet på noen spesiell måte, det være seg klær eller særbehandling. Sjamanene måtte jakte og ta seg av familien, og reinsdyrene, selvfølgelig. Bare på fritiden kunne en slik sjaman gå inn i en transe kalt en reise, og ved hjelp av en reinskinntromme (runebomme på samisk) besøke andre verdener og snakke med ånder, ofte for å spørre om råd. Joik, det vil si deep throat-sang, er et viktig element i det samiske folks tro og kultur. Samene joiker ikke om noe eller noen, men noe eller noen. Dette er ganske monotone sanger, uten tydelig begynnelse og slutt, ofte sunget til akkompagnement av trommer. For tiden brukes joik-motiver ofte i samtidsmusikk, spesielt i jazz.
Gjennom det siste årtusenet har det vært gjort forsøk på å omvende samene til kristendommen. Dette ble endelig oppnådd først på 1800-tallet, om enn ikke på den måten som den lutherske kirkens daværende forkynnere hadde forestilt seg, nemlig samene som adopterte læstadianismen. Den er basert på pietisme, en svært konservativ fraksjon av kristendommen, blant annet å forby alkohol, som på en måte reddet det samiske folket fra utryddelse. Jeg lurer på hvorfor denne religionen ikke ble adoptert i Polen?
Hverdagen full av symboler
De samiske nasjonalfargene: rød, grønn, gul og blå symboliserer de fire elementene, på det relativt unge flagget er det også en sirkel som representerer solen og månen. Disse fargene kan sees på tradisjonelle kostymer, bestående av skinnbukser og -sko og en bred bluse-jakke, sydd av stoffstykker, festet med et bredt belte. De karakteristiske hornhettene er vanligvis blå. Samene lager også smykker av bein, tre eller metaller, som interessant nok vanligvis har lydproduserende elementer og har to formål. Den skal dekorere og samtidig skremme bort onde ånder.
Hvis du noen gang besøker de nordlige områdene under Nordkalotten bebodd av samene og ønsker å kjøpe en suvenir, bør du være oppmerksom på kvalitetsmerket „Duodji”, som betyr håndverk, plassert på dem. Samene måtte alltid være selvforsynt, så de laget hverdagsting. Trekniver, skulpturer, broderte stoffer, lær og tovede reinhårprodukter var hverdagen for dem, og for oss er de eksotiske dingser som for tiden har urimelige priser.
Samene er det beste eksemplet på menneskets forhold til naturen, praktisert av dem i årtusener.
For å bli bedre kjent med de må du imidlertid nordover og til og med besøke Samisk museum i Tromsø. På sidene til Razem Norge vil du snart kunne lære om den svært vanskelige perioden for urbefolkningen i nord, forfølgelsesperioden og dens konsekvenser.
Artikkelen ble skrevet under prosjektet «Bufdir»: «Tiltak mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer 2023».