Jeg er… en enkel mann fra Chile

Serien “Jeg er…” retter oppmerksomheten mot fenomenet rasisme og diskriminering. Hovedpersonene deler sine erfaringer som ofte har ført dem til kreative og overraskende løsninger. Hver enkelt har en historie som er verdt å kjenne til.

Mauricio satt på trappen foran teateret i hjertet av byen Viña del Mar. Han var en vanlig student fra Chile og lette ikke etter problemer. Livet kan likevel trekke en inn i en virvel av uventede hendelser. Den dagen kom det en kolonne med biler til teateret; bevæpnede menn, sivile og en general. Mauricio smilte sarkastisk til den forbipasserende generalen som om han med smilet ville uttrykke hva han mente om regimet. Generalen svarte med det samme smilet, og det endret alt.

Tjenestemenn truet ham med våpen og tok ham med til en politibuss. I Chile under Pinochets regime var slike ting en del av hverdagen. Et ansiktsuttrykk var en tilstrekkelig grunn. Mauricio Caamaño havnet i arresten selv om han ikke hadde noe med politikken å gjøre. Livet han kjente var borte. Han ble utvist fra universitetet og var under konstant overvåking. Da muligheten bød seg, bestemte han seg for å flytte fra Chile. Han havnet i Norge, langt hjemmefra, langt fra alt han kjente. Men også her, i det stille landet med fjorder, var det ikke alltid lett.

Førti år senere i Kristiansand omgir han seg med en annen virkelighet. Mauricio har knyttet livet sitt til Norge som er så forskjellig fra Chile.

I dag er han ikke direkte utsatt for diskriminering, men han ser den rundt seg. Mauricio husker hva det vil si å bli diskriminert. Han kjenner følelsen av når systemet knuser deg, eller når noen vurderer deg ut fra opphavet ditt eller aksent. Han har opplevd å være “den fremmede.”

Et enklere liv

I Norge, hvor livet er enklere, har Mauricio funnet ro selv om han fortsatt bærer med seg det smilet som endret skjebnen hans. Han prøver å tilpasse seg, å finne sin plass. Han spiller gitar, for musikk er hans måte å leve på, å knytte bånd med folk. Dette er nøkkelen hans til integrering og til å finne et felles språk.

Mauricio sitt liv har endret seg, på lik linje med styresettet i Chile. Der er det likevel interessene til innflytelsesrike grupper som ofte blir satt over menneskerettigheter, og diskriminering skjer på mange nivåer, også politisk. Han minnes Mapuche, et krigersk folk som har kjempet for sine landområder i århundrer, og som fortsatt kjemper. Nå handler det ikke bare om overlevelse, men om verdighet.

– Jeg er sterkt imot alle former for diskriminering og rasisme, uansett hvor i verden. Det som skjer i Palestina nå er grusomt, og jeg blir veldig trist når jeg ser bombarderte mennesker, hjemløse barn, foreldreløse barn, smerte og urettferdighet.

Hans egen historie knyttet til politisk forfølgelse ble avsluttet for lenge siden og gikk ganske bra. Den enorme uretten og forfølgelsen fortsetter. I Chile handler det ikke lenger om politiske overbevisninger, men om opphav. Historien til det krigerske Mapuche folket som bor i Sør-Chile og Argentina, og som i århundrer har motstått den spanske invasjonen, er preget av blodige kamper og er fremdeles et levende eksempel på urett og forfølgelse. Mapuche opplever fortsatt diskriminering fra regjeringen og økonomiske interesser.

De blir fremdeles drept og beskyldt for ting de ikke har gjort.

Økonomiske og politiske interesser overskygger menneskerettigheter og verdighet. Vold og diskriminering, som Mapuche folket og andre urfolk på kontinentet kjemper mot, er fortsatt til stede i Sør-Amerika, inkludert Chile.

– Selv om dette ikke er den samme konflikten, minner synet av uskyldige mennesker som blir drept i Palestina meg om det som skjer med Mapuche folket.

To oppsiktsvekkende saker der militæret drepte Mapuche-aktivister, er drapet av Camilo Catrillanca som ble skutt i bakhodet i november 2018 av den chilenske spesialpoliti-gruppen (GOPE). Dette skjedde da han kjørte traktor over åkrene sine i regionen Araucanía i Chile. En annen sak gjelder drapet på Rafael Nahuel i november 2017, denne gangen i Argentina, under en protest mot tvangsutkastelse av hans samfunn fra innsjøen Mascardi i Argentina.

Diskrimineringen og den påfølgende volden er dypt forankret i historien til Sør-Amerika. Økonomiske og politiske interesser blir satt over menneskers verdighet og rettigheter.

Ifølge hovedpersonen i vår serie omhandler diskrimineringen i Chile mange mennesker, ikke bare Mapuche folket.

– De som lever i ekstrem fattigdom, opplever å bli forlatt. Hvis noen har et vanskelig liv uten sjanser til utdanning, kan det lett føre til alkoholisme, prostitusjon og narkotika. Jeg vil ikke si at alle fattige går den samme veien. Men systemet tar ikke hensyn til de fattige, forteller Mauricio.

Den sosiale rettferdigheten i Norge står i skarp kontrast til denne virkeligheten.

En gang og nå

Mauricio har bodd i Norge i nesten førti år nå. Han kom hit…

– Jeg kom nøyaktig den fjerde april 1988, klokken 10.10 om morgenen, minnes han med et lite smil. Bak dette smilet skjuler det seg minner, både gode og dårlige.

Gode minner, for i Norge har han fått oppleve litt fred.

– Det er ikke arkitekturen eller transporten som overrasket meg. Chile er et moderne land. Men det har veldig sterke sosiale klasser. I Norge ble jeg overrasket av at det ikke var noen fattigdom, det var ikke synlig, akkurat som det ikke var noen soldater på gatene.

Dårlige minner, fordi for førti år siden var det mer diskriminering i Norge enn nå.

– Jeg var i Norge i fire måneder da, og jeg ønsket å besøke en kompis på Flekkerøy sammen med en venn. For å komme dit måtte vi ta ferge. Vi seilte sammen med en gruppe tenåringer som begynte å kaste forskjellige gjenstander på oss. Det irriterte meg fryktelig, for vi var bare to, og de var mange. Det er et syn som alltid forundrer meg når en gruppe går mot en enkeltperson.

Dette er en av flere situasjoner knyttet til den nedsettende behandlingen han har opplevd i Norge. I løpet av de førti årene han har vært i landet med fjorder, har han opplevd dette flere ganger. I løpet av årene har mye endret seg.

– Diskrimineringen i Norge er , så absolutt. Vår generasjon har barn, og de har sine. Vi ser derfor grupper som består i mange tilfeller av norsk ungdom med utenlandsk bakgrunn. Dette har blitt en normalitet, og jeg tror det er derfor diskrimineringen er mindre.

Mauricio understreker at Norge er et rolig og vennlig land.

– Man kan ikke bedømme Norge basert på en enkelt person som diskriminerer innvandrere. Jeg har mange gode venner her. Jeg har vært heldig med å møte folk som jeg fortsatt er venner med.

Nøkkelen til integrering

Integrering krever tid og gjensidig kjennskap. Uten dette kan fordommer og stereotyper ta overhånd, noe som ofte fører til dårligere behandling av enkeltpersoner eller hele grupper.

– Musikk har hjulpet meg i integreringen. Jeg er ikke så sosial, men ganske sjenert. Når jeg er på et nytt sted, og jeg tar frem gitaren og begynner å spille, blir det lettere for meg å bli kjent med andre. Det er min måte å knytte bånd med folk på, som gir meg en følelse av trygghet. Folk kommer til meg, spør hvor jeg kommer fra, prøver å snakke spansk. Vi snakker om kunst eller musikk, og det viser seg at vi har noe til felles.

Musikk er en hobby for Mauricio, det er avkobling og terapi i ett. I fritiden utnytter han mulighetene til å lage lyder fra gitaren eller bassen. Sammen med kona Miriam danner de duoen Barrio Sur, og inviterer gjerne andre musikere til å opptre sammen.

Mauricio, som har blitt plaget av ettervirkninger fra ulykker, samt psykiske traumer som har sine røtter i vanskelige relasjoner fra barndommen, er på AAP. Han jobber imidlertid som frivillig i Foreningen for Flerkulturelt Recovery-arbeid (FFRA). Foreningen holder regelmessige møter kalt En suppe for sjelen, hvor musikk flyter sammen med oppriktige bekjennelser fra inviterte gjester, vanligvis om temaer knyttet til vanskeligheter innen psykisk helse. Den tittelrike suppen serveres også til deltakerne, tilberedt av kokker fra ulike deler av verden. Arrangementet er gratis.

Personlige utfordringer

Mauricio innrømmer at det noen ganger er vanskelig for ham å tolke blikk eller intensjoner hos folk.

– Jeg tolker ofte blikkene hos folk gjennom mine egne filtre, som kan forvrenge bildet. Dette kan føre til at jeg lager falske historier. Men når jeg begynner å snakke med folk og bli kjent med dem, kan jeg senke garden og slappe av.

Kontakt med folk som tar det første steget og starter en samtale, hjelper ham med å åpne seg.

– Jeg prøver å lytte. Kommunikasjon er veldig viktig. Man må se folk, men se på hva som er inni, ikke utenpå. Det er normalt at vi lager en historie om utseendet. Du ser en langhåret, stor fyr i skinnjakke og tror han tilhører et motorsykkelband. Og det viser seg at han er en veldig vennlig person. Det er avgjørende å lytte nøye først før man trekker konklusjoner. Man må også være høflig. Så hvis jeg ser noen som er litt sliten eller har en vanskelig periode, tar jeg meg tid til å ta en kopp kaffe med hen og lytter mer enn jeg snakker. Selv om fordommer fortsatt styrer meg noen ganger, kan jeg se det og prøve å frigjøre meg fra dem.

Jeg er…

Jeg er… fra Chile (ler). Og jeg savner Chile. Jeg prøver å tilpasse meg og samtidig være høflig mot folk og respektere dem. Men jeg har ikke talent for det sosiale livet. Jeg jobber med det. Jeg er også en veldig enkel mann. Jeg er en mann med gode intensjoner, med mange komplekser, som liker gode samtaler. Og jeg elsker fotball. Jeg husker det polske fotballaget fra 1974, de vant og kom på tredjeplass. Grzegorz Lato og Deyna var med på det mesterskapet.