Oversettelse: Justyna Furtak
Han ble født i Polen og oppvokst i Danmark. Han vet alt, ut og inn, om hva et liv som utvandrer innebærer. Czesław Mozil snakker med redaksjonen i Razem Norge om å vokse opp, livet her og der, og det beste våpen mot diskriminering. Og også om den overraskende formen av konsertene hans. I mai opptrer han i Norge.
Jeg har alltid visst at jeg er en polakk som bor i Danmark, og ikke en polakk som gjerne vil bli en danske.
Razem Norge: Da du var 5 år, forlot du Polen. Du har flyttet tilbake som voksen mann. Hvilken idé hadde du om landet ved Vistula og om polakker før du bodde i Polen?
Czesław Mozil: Min første idé om Polen og polakker fikk jeg da jeg besøkte familien min som tenåring. Og så, når jeg som voksen dro til Kraków for å besøke venner som studerte der. Så begynte jeg å reise til Polen for min egen del. Takket være at jeg følte at jeg ble bedre og bedre kjent med Polen, selv om jeg har inntrykk av at ingen sannsynligvis vil bli godt kjent med Polen før man bor der og møter systemet, som noen ganger ikke er forståelig for utlendinger.
Hva lengter du mest etter når du er langt fra Polen?
Jeg lengter mest etter kona mi, kattene mine og leiligheten min som ligger i Warszawa på Praga (en av bydelene i Warszawa). Det er uten tvil et sted som er hjemmet mitt og som jeg lengter etter.
Hva setter du mest pris på i Danmark?
I Danmark setter jeg kanskje mest pris på at dansker er veldig logiske, mindre emosjonelle. Hvis de diskuterer eller tar opp sosiale problemer, til og med i politikk, er det alltid mer innholdsmessig og uten følelser. Jeg setter også pris på at alt er så utrolig vakkert – fra arkitektur, landskap, til menneskene selv.
Hvordan har emigrasjon og det faktum å vokse opp som innvandrer i Danmark påvirket deg? Har du følt deg som hjemme?
Jeg har alltid visst at jeg var en polakk som bodde i Danmark, og ikke en polakk som ville bli dansk. Jeg var rett og slett en emigrant, sønn av polakk og ukrainer, så jeg tror jeg følte meg som hjemme. Jeg var imidlertid vitne til hvordan mine kolleger fra Tyrkia, Marokko og Iran, som hadde en annen hudfarge, ble behandlet annerledes. Dette er noe jeg først oppdaget som voksen, at jeg faktisk ble behandlet som en danske, for vanligvis i leketøys- eller godteributikker var det ingen som visste hvor jeg var fra fordi jeg var hvit, men vennene mine var mørke…
Jeg tror barn kan snakke med hverandre, uansett hvor forskjellige de er. Bare vi voksne lærer å se hverandre som fiender.
Du innrømmer at dine første danske klassekamerater ikke var innfødte dansker, men hovedsakelig arabere som ikke snakket godt dansk. I et intervju uttalte du at «vi var fremmede for dere». Hvilken innvirkning hadde dette på oppveksten din?
Ja, alle vennene mine var fra arabiske land, og det hadde en fantastisk innflytelse på meg da jeg vokste opp, fordi arabisk kultur og østlig kultur generelt står meg veldig nær. Det er også disse destinasjonene min kone og jeg velger når vi skal på ferie. Vi var alle forskjellige: Jeg var forskjellig fra danskene, vennene mine var forskjellig fra danskene, og danskene var forskjellig fra oss, og på den måten visste vi hvordan vi skulle snakke med hverandre. Det virker som om barn kan snakke med hverandre, uansett hvor forskjellige de er. Bare vi, voksne, lærer å se hverandre som fiender. Barn leker sammen og snakker med hverandre på lekeplassen fordi ingen har fortalt dem ennå at noen med en annen hudfarge er en fremmed, og at hvis han er en fremmed, er han verre.
Hvordan ble polakker oppfattet av dansker da du vokste opp der?
Polakkene ble ikke sett på som den store folkegruppen de tydeligvis er i Danmark i dag, men de ble alltid oppfattet veldig positivt. Det virker på meg, og det håper jeg også, som om polakker er vel ansett i Danmark, også i Norge og Sverige.
Har du opplevd problemer med rasisme eller diskriminering?
Som jeg sa tidligere – nei, jeg har ikke opplevd diskriminering eller rasisme, men jeg var også en ganske ubeskjeden gutt og tillot ikke noen form for bemerkninger. Jeg tror også at jeg alltid har vært heldig når det gjelder respekt.
Den mest effektive formen for å motvirke diskriminering er rett og slett dialog.
Har du noen gang følt deg diskriminert, i Polen eller andre steder i verden?
Diskriminering på grunn av å være polsk var absolutt ikke vanskelig å oppleve utenfor Danmark. Jeg hadde «gleden» på flyplassen i Moskva å føle at jeg var polsk, eller i Vilnius, hvor den polske minoriteten er svært diskriminert. Det har vært slike situasjoner flere steder i verden, men det er egentlig bare unntak. Generelt tror jeg vi er veldig godt likt, selv om jeg må innrømme at jeg de siste åtte årene har vært mindre stolt av å være polsk når jeg har vært i utlandet.
Hva tror du er effektivt for å motvirke diskriminering?
Den mest effektive formen for å motvirke diskriminering er rett og slett dialog. Det finnes en anekdote: Det er bygningsarbeidere som setter seg ned, leser en avis og sier: «Fan, se på dette! Den ciapaty*, og denne! Hva gjør de?». Plutselig sier kollegaen deres, Ali: «Mine herrer, hva snakker dere om? Hva er det dere holder på med? Dere snakker jo stygt om mine brødre og søstre!». Til det svarer de «Ja, men Ali, det er jo ikke deg vi snakker om, deg kjenner og liker vi jo, vi snakker bare om de andre!».
Derfor handler det etter min mening alltid om dialog og om å gjøre samfunnet oppmerksom på at bare fordi man har en annen hudfarge eller en annen høytidsdag enn oss, betyr ikke det at vi ikke kan komme overens og være brødre og søstre, eller i det minste leve sammen i harmoni.
Spørsmål om identitet er ikke enkle, men også veldig viktige. Som barn av en ukrainsk mann og en polsk kvinne, og som vokste opp i Skandinavia, følte du deg annerledes og at du ikke passet inn? Hvor lette du etter svar på spørsmålet om hvem du er og hvilke strategier tok du i bruk, bevisst eller ubevisst?
Som barn av en ukrainsk mann og en polsk kvinne legger jeg ikke skjul på at det viktigste for meg, som jeg også nevnte på albumet The Book of Emigrants. Bind 1, at foreldrene mine aldri klaget på Polen, på Ukraina eller på Danmark – vårt nye hjem. Det gjorde at jeg ikke følte meg som en fremmed, jeg visste bare at jeg var sønn av innvandrere, og at Danmark var mitt nye land. Selv om man som tenåring vet at man leter etter identiteten sin og ønsker å finne svar på ulike spørsmål: Hvorfor reiste foreldrene mine? Hvorfor Danmark?…
Men bortsett fra det føler jeg at takket være foreldrene mine og det faktum at jeg gikk på lørdagsskole i polsk og religion, at jeg var speider og korgutt, selv om foreldrene mine ikke gikk så mye i kirken – alle disse tingene var med på å forme identiteten min. Å holde kontakten med det polske samfunnet var også viktig og veldig bra. Som voksen forsto jeg hvor viktig det er for integreringen at jo bedre du kjenner røttene dine, desto bedre blir du integrert i det nye landet du bor i.
Og hvordan ble du oppfattet i Polen da du bestemte deg for å bosette deg i Krakow?
Da jeg bodde i Krakow, eller tidligere, da jeg kom til Krakow og jeg ennå ikke var kjent som Czesław Śpiewa, ble jeg oppfattet som en veldig interessant, fantastisk musiker. Men Krakow er så spesifikk at når du kom til et bredere publikum, plutselig dukket du opp på reklametavlene til X-Factor, da ble Krakow et helvete. Jeg må innrømme at dette er en by jeg husker og liker å komme til, men jeg liker den til og med enda mer når jeg returnerer derfra til Warszawa.
Du sa i et av intervjuene at suksess ikke fikk deg til å føle deg svimmel, blant annet fordi livet ga deg en hard tid og derfor holdt du føttene godt plassert på bakken. Hvilken vanskelig opplevelse har formet deg mest?
Jeg tror det er fordi jeg alltid har ønsket å jobbe. Min første jobb var å dele ut aviser da jeg var 13, og da jeg var 16 jobbet jeg på kino og på McDonald’s, og det er slik jeg alltid har jobbet og gjort ting utenom musikken. Slik er det fortsatt i dag. Den typen balanse er veldig bra, og jeg synes alle unge mennesker bør prøve å tjene sine egne lommepenger så tidlig som mulig og ta ansvar på jobben. Alt dette er ekstremt lærerikt, og det er små skritt som gjør at man senere i arbeidslivet ikke er redd for å ta risiko. Men det var en god lærdom å ta opp lån og kjøpe pub med en venn når vi jobbet 18 timer i døgnet. For i tillegg til puben jobbet vi også på en byggeplass, jeg som oversetter og min venn som bygningsarbeider og snekker, så det var hardcore, og det ønsker jeg ikke noen unge mennesker.
…foreldrene mine klaget aldri på Polen – landet de ønsket å forlate. De klaget heller ikke over Danmark, et land som ikke kunne gi dem alt av status som de hadde i Polen og Ukraina.
Du innrømmer at du aldri kommer til å snakke flytende polsk eller dansk. Og på hvilket språk tenker du?
Hele tiden er det slik at jeg noen ganger tenker på polsk, noen ganger på dansk, avhengig av situasjonen, og det er noe jeg ikke har kontroll over. Og nå, når jeg skal til København i noen dager, er det stor sjanse for at jeg tenker på dansk i København, men jeg har faktisk ikke sjekket det enda. Det er så ulogisk at det endrer seg flere ganger om dagen.
Er det noe som er lettere for deg å uttrykke på dansk og omvendt på polsk?
Dette er et vanskelig spørsmål og vanskelig for meg å svare på. For 15 år siden var det i hvert fall mange ting som var lettere for meg å uttrykke på dansk. Nå som jeg har bodd i Polen i 15 år, blir dansk vanskeligere og vanskeligere, det forsvinner sakte, og jeg begynner å erstatte danske ord med engelsk noen ganger, men flere og flere ting kommer lettere til meg på polsk.
Du er utdannet ved musikkhøgskolen. Du har også studert polsk, og du sier at du mislyktes totalt i det. Hva var det som var vanskeligst for deg?
Jeg tok polsktimer, men det var et stort sjokk for meg da venninnen min, som begynte på det første året av polskstudiet uten å kunne et ord polsk, etter seks måneder var bedre i polsk grammatikk enn meg.
Jeg innså at bare fordi jeg snakket polsk hjemme, betydde det ikke nødvendigvis at jeg også var god til å stave og snakke det korrekt. Jeg er glad jeg ikke fortsatte, for jeg må innrømme det var en viss måte å møte virkeligheten på. At jeg, ved det danske universitetet i København, selv om jeg snakket utmerket polsk og hadde god kontakt med det polske miljøet, ikke nødvendigvis beviste meg selv i polske studier. Det var vanskelig.
Du er takknemlig for at foreldrene dine har oppdratt deg med toleranse overfor andre kulturer og nasjoner. Kan du gi råd til foreldre som oppdrar barn i utlandet om hvordan de kan bygge åpenhet i dem?
Etter min mening var det viktig at foreldrene mine aldri klaget på Polen, landet de ønsket å forlate. De klaget heller ikke på Danmark – et land som ikke kunne gi dem statusmessig alt de hadde i Polen og Ukraina. De måtte jobbe hardt, men de ga ikke sin vanskelige situasjon som emigranter videre til sine barn, og dermed hadde jeg følelsen av at jeg ikke var fremmed, og at Danmark var vennlig mot meg, mens det var fremmed for mine foreldre, som hadde det vanskeligst som emigranter, fordi de emigrerte i førtiårene.
Du har vært i Norge et par ganger nå. Klarer du å kommunisere med nordmenn på dansk? Hva er ditt inntrykk fra dine tidligere besøk i dette landet?
Norsk og dansk skrives på samme måte, det er litt lettere for meg å kommunisere muntlig med svensker, men jeg kan kommunisere med nordmenn også! Jeg har alltid hatt en merkelig følelse overfor nordmenn. Jeg forbinder norsk med en morsom tegneseriefigur, fordi jeg studerte med dem på musikkhøgskolen og det var alltid nordmennene som feiret nasjonaldagen sin, drakk mest og var galest. Så jeg synes nordmenn er en ganske morsom nasjon, men på den mest positive og inderlige måten.
Hvordan overrasker du publikum på konsertene dine?
Hvis noen aldri har vært på en solokonsert, vil selve formen overraske. Det er bare sangene i seg selv, i tillegg til anekdotene, som balanserer mellom gråt og latter, og som prøver å se på oss polakker fra perspektivet til en gutt som ikke er oppvokst i Polen. Det virker som om mange emigranter som kommer på konsertene forstår at det jeg opplevde som barn faktisk er akkurat det samme som barna deres teoretisk sett kan oppleve nå, som barn av polske emigranter. Noen ganger kommer de til meg etter konsertene, og først da forstår de at jeg tross alt også har gått samme vei som deres barn, at jeg vokste opp som emigrant i Danmark, de i Norge, men at det hele virker veldig likt.
Hvordan vil du fullføre setningen:
Jeg er …
Jeg er en heldig person som aldri har vært redd for å jobbe veldig hardt, så jeg tror at noen ganger kan man tjene lykke ved å jobbe hardt.
*ciapaty (polsk) – en støtende betegnelse for en person fra India, Pakistan, Bangladesh eller arabiske land eller mørkhudet person.
Artikkelen ble skrevet under prosjektet «Bufdir»: «Tiltak mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer 2024».