Oversettelse: Izabela Kamińska
Som tenåring dro jeg flere ganger til “Vesten” – altså til Tyskland, Frankrike eller Nederland. En ting jeg la merke til i disse landene, var at folk i gatene og i butikkene der smilte til hverandre (og til meg også)! Det hadde jeg ikke tidligere sett i mine gater, verken på bussen eller på andre offentlige steder jeg hadde kjent. Når det gjaldt folk jeg ikke kjente, hadde spekteret av følelser kun strukket seg fra likegyldighet til fiendtlighet.
Derfor ble jeg begeistret da de ukjente viste meg så mye sympati – helt uten grunn. Selvfølgelig trodde jeg på hvert smil da, og hvert enkelt smil var spesielt og verdifullt for meg. Jeg pleide å samle smilene begjærlig i sinnet mitt. Etter mine reiser prøvde jeg å ta med meg denne vanen videre til polske gater. Jeg smilte til de fremmede, men nesten
alltid reagerte de på den samme måten: De så mistenkelig på meg, og de lot til å tro at jeg enten var litt gal – eller så trodde de at jeg listig ville ta noe fra dem. Men jeg ville ikke ha noe fra dem. Jeg ønsket jo kun at de skulle smile tilbake. Det skjedde imidlertid nesten aldri med mindre jeg fikk treffe utenlandske turister.
I våre dager er det annerledes. Mye har forandret seg. Nå kan man i dagens Polen ofte se smil hos en fremmed (men det er vanligvis hos en ekspeditør). All den tid jeg har bodd i Norge, har jeg blitt møtt av massevis av smil hver dag. Til og med etter en trafikkulykke har folk her en tilbøyelighet til å smile til hverandre (hvis de ikke ligger bevisstløse på
bakken). Et surt ansikt er normen i Polen, mens man her nærmest har bygd opp en uniform av alle smilene.
Gleden min har glidd over for lenge siden. Jeg har funnet ut nå (men jeg må innrømme det tok meg litt tid) at ikke alle smil er ærlige. Mange av dem utgjør en maske – eller så er det noe man bærer som en vane. Jeg foretrekker like fullt smilende mennesker framfor de dystre. Jeg vil betakke meg for de mest falske smilene. De irriterer meg. Men
jeg er glad i de ærlige smilene. Dere vet, det kan jo komme noen som gjør at det kiler i hjertet når man får se slike strålende smil. I slike øyeblikk stråler samtidig alt rundt deg.
Før pleide jeg å være interessert i hvordan man kunne skille mellom det ærlige smilet og det falske. Jeg husker at et kunstig smil raskt forsvinner i ansiktet, og et ærlig smil forsvinner langsomt. Nå vet jeg at når man smiler på en ærlig måte, arbeider kinnmusklene og trekker munnviker oppover. I tillegg gjør musklene rundt øynene at man myser med blikket. Så da vi ler ærlig. Det er ikke bare munnen som ler, men hele fjeset. Så, mine damer og herrer (og da spesielt mine damer): Bry dere ikke om smilerynker rundt øynene. Det er et synlig merke på vennlighet.
Korrektur av Cecilie Lønn, grunnlegger og eier av nettskole Norsk for deg.