En militær intervensjon i Polen på begynnelsen av 1980-tallet ville påføre Sovjetunionen flere skader enn fordeler, skriver professor Andrzej Paczkowski, historiker ved Det polske vitenskapsakademiet, og forfatter av bøker om Polens historie på 1900-tallet.
Spørsmålet om unntakstilstandens uunngåelighet begrenses vanligvis til et spøkelse som hang over Folkerepublikken Polen om invasjon av Warszawapaktens tropper og et blodig oppgjør med «Solidaritet». Av den grunn ser man på hendelsene etter 13. desember 1981 primært som en konflikt av militær karakter. Imidlertid beskyttet ikke unntakstilstanden Polen så mye mot SSSRs intervensjon som den var en form for å realisere Kremls interesser med polske hender.
I august 1980 ble Polen oversvømmet av en streikebølge. For å unngå voldelig pasifisering ga myndighetene i Folkerepublikken Polen innrømmelser, og gikk med på opprettelsen av en ny fagforening, som snart ble legalisert som det uavhengige selvstyrte fagforbundet «Solidaritet». Dermed ble det etablert en annen, ved siden av kirken, omfattende struktur som – til tross for intensiv infiltrering – forble utenfor PZPRs (Det polske forente arbeiderparti) kontroll. Omfanget av «Solidaritets» aktiviteter, så vel som måten den fungerte på, var i det lange løp uakseptabelt for de kommunistiske myndighetene. Ikke bare polske. Først og fremst for Kreml.
Den 28. august 1980 utarbeidet en kommisjon, opprettet noen dager tidligere av Sovjetunionens politbyrå for å overvåke hendelsesforløpet i Polen, et utkast til militær intervensjon, som forutså at innen fem til syv dager skulle tre panserdivisjoner og en motorisert divisjon være klare til å gå inn i Polen. Dokumentet ble signert av utenriksminister Andrej Gromyko, KGB-sjef Jurij Andropov, forsvarsminister Dmitrij Ustinov og sjefsideologen i Sovjetunionens kommunistiske parti Mikhail Suslov.
Dagen etter endret allikevel den sovjetiske ledelsen sin tilnærming, og gikk med på at det kunne inngås avtaler mellom Folkerepublikken Polens myndigheter og de streikende arbeiderne. Først foreslo sovjeterne at foreningens aktiviteter skulle bremses med administrative, politiske og propaganda-tiltak, men den voldsomme kvantitative utviklingen av “Solidaritet” fikk dem til å gå for en løsning med bruk av makt, som forutsatte massearrestasjoner av “Solidaritets” aktivister og dens delegalisering. Operasjonen skulle utføres under beskyttelse ikke bare av den polske hæren, men fremfor alt av flere sovjetiske, østtyske og tsjekkoslovakiske militærdivisjoner utplassert i Polen. I ledelsen av det polske kommunistpartiet (PZPR) var imidlertid den rådende oppfatningen, hovedsakelig uttrykt av sentralkomiteens førstesekretær Stanisław Kania, at man skulle begrense seg til forsøk på en politisk løsning av krisen. Moskva presset riktignok hardt på for rask bruk av radikale tiltak, men da «Solidaritet» i mars 1981, under en av de skarpe streikekonfliktene, utviste enorm mobiliseringsevne, begynte sovjeterne å endre sin strategi.
Den 4. april 1981, i en jernbanevogn på stasjonen i Brest, ble statsminister general Wojciech Jaruzelski og førstesekretær i PZPRs sentralkomite Stanisław Kania samt Jurij Andropov og Dmitrij Ustinov enige om å innføre unntakstilstand for å bryte opp “Solidaritet”, men byrden med å gjennomføre den skulle den polske hæren påta seg, mens den sovjetiske hæren skulle yte bistand kun hvis operasjonen mislyktes. Denne strategien ble definitivt bekreftet den 10. desember 1981, under et møte med den sovjetiske ledelsen, da selv underskriverne av 28. august-prosjektet bestemt utelukket intervensjon. En av dem sa til og med at «Solidaritet» kan godt styre i Polen, bare kapitalistene «ikke kaster seg» over SSSR med sanksjoner. “Vi bør utvise omsorg for landet vårt, for å styrke det,” la han til.
Det var mange faktorer som endret Kremls tilnærming til å få bukt med den største politiske krisen etter 1945 blant satellittstatene. Blant annet de økende kostnadene ved den militære intervensjonen i Afghanistan som startet to år tidligere, fallet i prisen på råolje, der salget gjorde det mulig for sovjeterne å kjøpe korn fra Canada, USA eller Argentina, som var nødvendig for å brødfø befolkningen, samt økende utgifter på grunn av det tiltagende våpenkappløpet. Kostnadene ved selve militæroperasjonen i Polen ville også være betydelige, og reaksjonen til det polske samfunnet vanskelig å forutse. Alt dette manet til forsiktighet, men samtidig også besluttsomhet. Derfor, på initiativ fra sovjeterne, i midten av oktober, ble Stanisław Kania, en motstander av maktkonfrontasjoner, erstattet av general Wojciech Jaruzelski, som allerede i egenskap av sitt yrke var disponert for å lede en slik konfrontasjon. Unntakstilstanden var ikke, i motsetning til hva myndighetene gjentok mange ganger, en måte å forhindre intervensjon fra de sovjetiske troppene, fordi det var i Kremls både kortsiktige og langsiktige interesse at det ble gjort med polske hender.
Teksten kommer fra dlapolonii.pl-portalen og er oversatt av den polske ambassaden i Oslo.