I seksjonen til mine besteforeldre, en brun og litt sliten en, sto et fotografi av en ung mann. Glasset var sprukket og gikk som en bølge fra den ene siden av rammen til den andre. Blikket til den unge mannen er fast der han står og kanskje fanger en fremtid langt utenfor Norge.
Som tidligere næringslivsleder det meste av livet har jeg både arrangert og deltatt i mange formelle
møter, med stramme slipsknuter og fyldige agendaer. Jeg klarer ikke å huske et eneste av dem som
magisk, varmt eller nært. Dress, nystrøket skjorte og slips og vi er klare for kollegiale og verbale
synspunkter hvor det skal menes noe om alt både til og utenfor agendaen.
De varme, nære og tilfeldige møtene som oppstår ut av intet derimot – det er de jeg bærer med meg
livet ut. Minnene hentes frem på livets grå dager og er til inspirasjon for min eventyrlyst.
Som frivillig og med flere år som styremedlem i Røde Kors, ble det for noen år siden mulig å reise
noen til Russland. Flere år før landet gikk til angrep og krig mot Ukraina. Røde Kors hadde et
samarbeide med russisk Røde Kors blant annet i Novgorod, en by ca. 200 km sør for St. Petersburg.
Vi ble godt kjent med våre russiske kolleger og det vanket varme, gjensidige bamseklemmer når vi
møttes. Under et slikt besøk ønsket en av de frivillige på russisk side å invitere oss hjem til seg og sine
foreldre. Vi var fem fra Norge og i den lille stuen, som var dekket med russiske spesialiteter, benket vi
oss rundt det bordet. Den varme gjestfriheten tok oss alle. Maskene falt, våre hjerter tinte og jeg
kjente på den magien som kan oppstå på tvers av kulturer, landegrenser og krevende visumsøknader.
Latteren, vitsene, maten. Endeløse lysbildefremvisninger fra ulike ski-resorts i hele Europa, hvor far
og familien hadde reist. Litt russisk i glassene, ja vel, men det å reise så langt, godt utenfor allfarvei
og oppleve en slik kveld det var magi. Med en familie du aldri har møtt før. En slik kveld opplever og
ser en at det er så liten forskjell på oss og at når vi selv er imøtekommende som mennesker, så åpner
vi opp for et godt samvær og opplevelser, som vi tar med oss for livet.
Noen år senere går turen til Kina. Jeg hadde kontakt på nettet med et par fra Shanghai som nå
inviterer meg til Yiwu. En liten by på størrelse med Oslo ca 300 kilometer sørvest for Shanghai. I dette
landet hvor det kan fortone seg som om det er flere kameraer enn mennesker fanger overvåkingen
alle møter og alle bevegelser.
Det første møtet utenfor mitt hotell er vennlig, og vi er nysgjerrige på hverandre. Vi er alle tre klar
over at vi har tatt sjansen og begitt oss ut i noe som vi ikke aner hvor vil bære hen. Vi spiser middag
med retter min gane ikke har vært i nærheten av. Fisk, kumage, tørkede insekter, Dumplings, Hot Pot
osv. Vår samtale, blandet med kumage og insekter, flyter uanstrengt og lett. Her kan jeg slappe av
som om jeg var hjemme med familien.
Dog heises skuldrene noe når mine venner bestemt oppgir at nå skal vi på massasje. En kort biltur
senere går vi inn i en sliten bygning og opp en smal trapp til massasje-fasilitetene. I bare trusa starter
massasjen og føttene får fiskespa i et akvarium på nedsiden. Jeg kjenner at det er vel tidlig å være så
avkledd med mitt vertskap. Et stort lerret sørger for underholdningen og hvem andre enn Bruce Lee
med volumet på fullt, herjer foran øynene mine.
De 14 dagene jeg har satt av til Kina forsvinner raskt – til dels med mine venner og dels på egenhånd.
Når vi er sammen, blir jeg tatt med på opplevelser langt utenfor turistveiene. Fantastiske
kulturforestillinger hvor jeg er den eneste vestlige. Noen i publikum var mer opptatt av å se på meg
enn å få med seg det som skjedde på scenen.
Ukomfortabel eller ei det ble minner for livet. Minner fordi en noen ganger følger egne ønsker og
bruker egen gjennomføringsvilje. Jeg lot være å høre på de som advarte meg mot å reise så langt for
å treffe noen jeg ikke kjente. Samværet og alt det jeg fikk oppleve med mine venner bekrefter
inntrykket av at, på tvers av land og grenser, finner tonen umiddelbart om vi åpner opp og inviterer
hverandre inn. Inviterer hverandre inn, som å være rause og nysgjerrige på hverandre.
I metropolen Istanbul slynges Imamenes bønnerop seg ut fra de mange moskeene. Som en stafett
hvor det messes fra den ene moskeen og hvor den andre moskeen i nærheten, så tar over
bønneropene. Etter noen dager sikter jeg meg inn mot Grand Bazar. Denne markedsplassen er en av
de eldste i verden og her har mer enn 4.000 butikker under tak. Synes du det er folksomt på et
kjøpesenter en lørdag? Det blir lite sammenlignet med basaren som har fra 250.000 til 400.000
besøkende hver dag. Arealet er ikke mer enn ca 31.000 m2.
I mange av de butikkene jeg passerte ble jeg tilbudt en kopp te. Jeg var ikke den eneste, men det
forteller meg noe om den gjestfriheten og måten en blir møtt på. Ja, de vil selge, men et vennlig nei
tas i mot uten sure miner. Jeg hadde flere gode samtaler med butikkeierne om livet, samfunnet vi
lever i og hvordan godene er fordelt mellom oss.
Thorvald Stoltenberg (Jens Stoltenbergs far, nåværende leder av NATO) var både forsvarsminister og
utenriksminister i Norge på 1990 tallet. I tillegg hadde han en rekke verv bl.a. som fredsmekler, blant
annet under Balkan krigen. Felles for alle hans roller var evnen til å skape kontakt. Stoltenberg var
uortodoks. En som gikk sine egne veier for å skape egne rammer og atmosfære rundt sine møter med
politiske kollegaer fra andre land.
Stoltenbergs møter var basert på dialog, evnen til å skape tillit med de han møtte, få gjesten(e) til å
føle seg både velkomne og ved å vise usedvanlig gjestfrihet. Flere ganger serverte Stoltenberg
frokost hjemme på kjøkkenet. Blant annet til politikere som Nelson Mandela, Willy Brandt (tidligere
forbundskansler i det daværende Vest-Tyskland) og mange flere. Croissanter, brødskiver, syltetøy og
ost. Det ga en avslappet stemning, vennskap som ble utviklet og kontakter som var viktige. Særlig i turbulente tider. Stoltenberg evnet å trekke politikken ut av møterommene og hjem til hans eget
kjøkken.
Mannen på bildet, Odvar er min onkel som 17 år gammel forlot Norge i 1954. Han seilte som
sjømann, endte opp i Tasmania hvor han ble arrestert. Så løslatt etter få dager hvor han fikk jobb
med å bygge jernbanen fra sør til nord i Australia. Han var cowboy på store kvegfarmer, giftet seg
etter hvert med en kvinne fra urfolket (Aboriginal) i Australia, fikk barn og endte med en stor
mangofarm. Hver gang jeg var hos mine besteforeldre brukte jeg noen minutter foran bildet. Jeg var
nysgjerrig og eventyrlysten. Kanskje slik han også var.
Jeg hadde pushet min familie de siste årene og i 2006 lot det seg gjøre for min far, mine søsken og
meg å reise for å besøke vår familie i Australia. Etter noen timers søvn ved ankomst i Darwin NT
(Northern Territory). Møtte vi ham og våre tre kusiner og fettere. Det møtet var naturligvis sterkt og
emosjonelt. Det var kort vei til Kleenexen. Det ble mye varme, åpenhet og gjestfrihet de dagene vi
var der. Et samvær som en naturlig nok tar med seg hele livet.
Hvor vil jeg hen med dette? Møter mellom vi mennesker, i en verden der vi reiser mer og mer, gir oss
mange muligheter til å møte andre. Treffes på tvers av grenser, kultur og religion. Det krever at vi
våger å ta initiativ, at vi nysgjerrige – minst like mye som vi da oppdaget verden når vi var små.
Gleden av å møte andre enn de som er helt like deg selv må stå i fokus.
Jeg sier kast deg selv ut i det. Gevinstene er store både for deg selv og de du treffer. Far og sønn
Stoltenberg var (er)langt fra å snakke godt engelsk. Til tross for dette har de hatt toppstillinger i
internasjonalt og klart seg godt med den engelsken de har kunnet. Vi er ofte redde for å snakke språk vi selv mener vi ikke behersker 100 %. Resepten er så enkel som at har du to personer, en som
snakker og en som vil forstå, så blir man forstått. Ikke la språket hindre deg.