Den andre mai fikk jeg anledning til å overvære åpningen av Rafał Wojczals fotoutstilling. Utstillingen skildrer polakker og deres hverdagsliv i Norge. Den er først og fremst rettet mot nordmenn, sier fotografen.
Femti personer, femti fantastiske og unike emigrasjonshistorier. Det er umulig å gå likegyldig forbi noen av fotografiene. Nysgjerrigheten vinner, og du må stoppe opp i det minste et øyeblikk.
Fotografiene henger på veggen rundt den polske ambassaden i Oslo. Dette gjør dem tilgjengelige for alle. Forbipasserende kan stoppe opp og bli kjent med prosjektdeltakerne. Førsteinntrykket? Det er menneskene som dominerer bildene. Vi ser personer som ikke er forskjellige fra oss, og det er nettopp det som er poenget, for når alt kommer til alt … Vi er akkurat som dere. Vi har en jobb. Vi har lidenskaper. Vi bor alle i samme land. Vi har så mye til felles.
Hovedmålen av Wojczals prosjekt var vektleggingen av objektivitet, som utvilsomt spiller førstefiolin i utstillingen. Her finnes ingen klisjeer, ingen lapper, ingen stereotypier, bare mennesker og liv. Jeg spurte Rafał om den nevnte objektiviteten måtte oppsøkes, eller om den kunne forsvare seg selv.
– Det var utvilsomt ikke nødvendig å ta seg bryet med å eksponere den. Med så stor interesse for ideen min kom mangfoldet og nøytraliteten til sin rett, svarer fotografen.
Polakkene beskyldes for manglende vilje til å integrere seg i det norske samfunnet og manglende vilje til å lære seg språket. Nordmenn oppfattes som en hermetisk gruppe som det er forgjeves å finne en åpen dør til. Ifølge Rafał er empati avgjørende for å finne fellesnevner, en bro til forståelse og integrering. For å oppnå det, har både polakker og nordmenn fortsatt mye å lære om hverandre.
Norge fascinerte Rafal, og de tusenvis av kilometerne han hadde tilbakelagt, gjorde det mulig for ham å portrettere det polske samfunnet. Kan han etter denne reisen trygt si at vi er ett? Eller er det fortsatt et skille mellom VI og DE? Fotografer sier selv at det ikke var noen skillelinjer å se, og at vi trygt kan betraktes som et fellesskap.
Utstillingen vakte stor interesse, ikke bare blant polakkene. Etter korte taler av ambassade-myndighetene og Rafał Wojczal, gikk de inviterte gjestene over til den uoffisielle delen. Samtalene ville ingen ende ta. De som ennå ikke har hatt anledning til å beundre disse fantastiske portrettene, har til slutten av mai på seg til å gjøre det. I midten av juni flyttes utstillingen til Kristiansand.
Artikkelen ble skrevet under prosjektet «Bufdir»: «Tiltak mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer 2024».