De polske Dziady’ene – ritualene om hvordan man tidligere mintes de døde. Selv om kristendommen har vært til stede i Polen siden slutten av 900-tallet, fortsatte gamle, hedenske tradisjoner i lang tid knyttet til minnet om de døde å eksistere parallelt med troen på den oppstandne Kristus.
Da Mieszko I tok imot kristendommen i Polen, og dermed knyttet sitt rike til den kristne sivilisasjonen, var tradisjonen med å feire allehelgensdag i kirken fortsatt ung. Det er ikke overraskende at det i samfunnet til det unge kristne Piastmonarkiet i flere århundrer var sterke påvirkninger fra gamle slaviske trosretninger. Statens politikk og kirkens liturgiske kalender er én ting mens innbyggernes åndelighet og skikker, som ble praktisert privat, er noe annet. Som flere århundrer tidligere i Vest-Europa der man tilpasset kirkens praksis til den 1. november og inkluderte keltiske og germanske tradisjoner, holdt også den slaviske troen og skikkene seg i Polen lenge etter kongens og hoffets kristning, og påvirket seremoniene til ære for de døde.
Spor etter folkelige ritualer knyttet til dziady, altså seremonier til ære for de avdøde, var levende i enkelte områder også i de første tiårene av det 20. århundre.
Ordet dziady viser til forfedre, eldre, vandrende tiggere, men også til ånder. I slavisk tradisjon gjennomtrengte den synlige og den usynlige verden hverandre, og troen på forfedrenes åndelige nærvær i de levendes liv var en norm. På grunn av dette ble seremonier til ære for de døde ikke bare utført én gang i året, men flere ganger (til ulike tider av året). De viktigste feiringene fant sted om våren (i april eller ved overgangen mellom april og mai) og om høsten (ved overgangen mellom oktober og november).
I tråd med tradisjonen besøker vi gravene til våre nærmeste den 1. november.
De vårlige dziady ble også kalt radonitsa eller radnitsa, og dette refererer til «glede» og «slekten». Disse hadde karakter av en bankett ved graven til de avdøde som tradisjonelt fant sted andre tirsdag etter påske. Man trodde at forfedrenes ånder kom fra det hinsidige og deltok i måltidet, så det var viktig å forberede mat til dem. Åndene ble «matet» ved å begrave en del av måltidet i jorden nær graven. For at de avdøde skulle kunne komme til måltidet, la man trebroer ved graven. Den vårlige festen til ære for de døde var preget av glede og kunne ofte vare til daggry. Med tiden, da de kristne påvirkningene ble sterkere, ble det en del av tradisjonen å gi noe av maten til de fattige i bytte mot bønn for de dødes sjeler. Før måltidet ble det holdt messe på kirkegården, og gravene ble pyntet med blomster.
De høstlige dziady ble derimot som oftest holdt i hjemmet – ikke i kirkekapellet, slik Mickiewicz beskrev. Denne seremonien var langt mer alvorlig og refleksiv enn radonitsa. Man trodde at ved overgangen mellom oktober og november kom de avdødes sjeler tilbake fra det hinsidige og sirkulerte blant de levende. Å komme i kontakt med dem gjennom et spesielt rituale skulle sikre ro for sjelene og gunst fra den usynlige verden.
Ifølge folketroen samlet sjelene seg i kirken på alle sjelers natt for å delta i en messe ledet av en avdød prest. I enkelte regioner var denne troen så sterk at kirken – på samme måte som private hjem – ble klargjort for sjelenes ankomst, for eksempel ved å legge frem messebok og stola til bruk under messen av de avdøde.
En fast del av den folkelige og kristne skikken under allehelgensdag og alle sjelers dag var almisser. Tiggere samlet seg utenfor kirkene og fikk mat, i bytte mot bønn for de avdøde, som ved de vårlige dziady. Ifølge gammel overbevisning kunne en forfars ånd ta form av en vandrende eldre mann (dziad), som måtte tilbys mat og gjestfrihet. Under kristendommens påvirkning ble dziady sett på som personifisering av Jesus selv, som reiser sammen med apostelen Peter for å se om folk utøver barmhjertighet mot sin neste. Å nekte dziady mat ble sett på som et dårlig tegn og en kilde til mulige ulykker.
Gjennom årene fortrengte den kristne tradisjonen de fleste folkelige trosretninger og skikker knyttet til kulten av de døde. Enkelte elementer ble imidlertid tilpasset av kristendommen og har overlevd til i dag. Dette gjelder ikke bare tenningen av lys på gravene, men også andre skikker som i dag ikke lenger forbindes med minnet om de døde – for eksempel å la en plass stå tom ved julebordet som er en overlevning etter skikken med å «mate» ånder under de desemberdziady.
DZIADY – “Dette er navnet på en feiring som fortsatt praktiseres blant folket i mange distrikter i Litauen, Preussen og Kurland, til minne om dziady eller generelt de avdøde forfedrene. Denne høytiden har sine røtter i førkristen tid og ble tidligere kalt «geitefesten», ledet av en Koźlarz, Huślar, eller Guślarz som fungerte både som prest og poet (en gjestende musiker). I moderne tid har både åndelig opplyste prester og godseiere forsøkt å utrydde denne skikken. Tradisjonen, som ofte involverte overtro og overdreven praksis, har derfor feiringen av dziady blitt utført i hemmelighet i kapeller eller tomme hus nær kirkegårdene. Her settes det frem et måltid med ulike retter, drikke og frukt, og sjelene til de avdøde blir tilkalt. Det er verdt å merke seg at denne skikken med å tilby mat til de døde synes å være universell blant alle hedenske folk, fra det gamle Hellas i homerisk tid, i Skandinavia, i Østen og frem til i dag på øyer i den nye verden. Vår dziady har den særegenheten at hedenske ritualer er blandet med forestillinger fra kristendommen, spesielt fordi feiringen av allehelgensdag faller rundt samme tid som denne høytiden. Folket tror at de med mat, drikke og sanger bringer lindring til sjelene i skjærsilden.”
Adam Mickiewicz, Dziady (Våkenatt), del II, 1820
Tekst utarbeidet av portalen Dlapolonii.pl