Oversettelse: Natalia Dziwińska
Siden tidenes morgen har hver sivilisasjon forsøkt å dominere andre. De sterkere har prøvd å eliminere eller kontrollere de svakere til sin egen vinning. Rivalisering og higen etter å øke sin egen innflytelse eller makt er en naturlig prosess som kan observeres på alle nivåer i livet, fra enkeltpersoner til hele nasjoner.
Likevel, når en etnisk gruppe søker å ekskludere en annen på grunn av forskjeller ansett som arvelige eller uforanderlige, for eksempel hudfarge, og ofte ilegger den andre etniske gruppen negative egenskaper, har vi å gjøre med ideologi. Dette er rasisme.
Ingen klare bevis på rasisme er ennå funnet før middelalderen. Slaveri var vanlig og hudfarge eller nasjonalitet betydde ikke så mye.
Det var først på 1200- og 1300-tallet at jøder begynte å bli tilskrevet slektskap med djevelen og ble anklaget for magi. Derfor ble de behandlet som underlegne og de ble ofte forfulgt.
I løpet av renessansen fant sted såkalte „europeiske ekspansjonen” til andre kontinenter. Her ble de eksponert for mennesker med forskjellige hudfarger, kulturer og religioner. Disse utreisende sammenlignet sine sivilisasjoners prestasjoner med andre de møtte underveis. Da de ofte så et stort gap mellom dem, begynte de å betrakte seg selv som bedre. De bestemte seg for å benytte seg av det. Ønsket om å berike seg og slavebinde de erobrede nasjonene må ha hatt en eller annen begrunnelse i propaganda. Europeere gikk inn for å konvertere hedninger til kristendommen, og lette etter en unnskyldning for å slavebinde – for eksempel innbyggere i Afrika – basert på Bibelen. De tolket bibelske ord på en måte som passet dette formålet. Dette er et fragment som slavehandlere ofte brukte:
Første Mosebok
24 Da Noah våknet opp av rusen, fikk han vite hva hans yngste sønn hadde gjort mot ham. 25 Da sa han: «Forbannet være Kanaan! Slavenes slave skal han være for sine brødre.» 26 Så sa han: «Lovet være Herren, Sems Gud, og må Kanaan være hans slave! 27 Må Gud gjøre Jafet stort, og må han bo i Sems telt! Og må Kanaan være hans slave!»
Ingen steder i Bibelen står det skrevet at Kanaan var en person med mørk hud, men higen etter herredømme og profitt overstyrte dette faktum. Menneskehandelen blomstret, og hudfargen bestemte automatisk hvem som var slave; selv å konvertere til kristendommen ikke endret noen ting.
I 1667, i Virginia (fremdeles under britisk styre), ble det utstedt et dekret som tillot slavebinding av konverterte svarte kristne med begrunnelse i deres hedenske opphav Slik gikk begrunnelsen fra å være religiøs til rasebetinget.
Fra 1700-tallet og utover ble det, i den engelske del av Nord-Amerika, vedtatt lover som blant annet forbød giftermål på tvers av rase. De var også svært diskriminerende overfor barn født på tvers av rase.
Under opplysningstiden ble den religiøse begrunnelsen stadig mindre brukt, daværende etnologer delte menneskeheten inn i tre til fem raser, og anså dem for å være varianter av en art. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet begynte imidlertid oppfatningen om at raser var separate arter å vinne frem, takket være forskere som støttet slaveriet.
Den første som konstruerte en doktrine basert på rasisme var den franske etnologen Arthur de Gobineau.
Basert på pseudovitenskapelige bevis formulerte han en tese om at den ariske rasen var bedre enn andre. Rasen kom visstnok fra Ariere (indoeuropeere) og forble uendret.
Gobineau skapte også en teori om å bevare renheten av raser, som dannet grunnlaget for senere eugenikk.
1800-tallet var emansiperingens, imperialismes og nasjonalismens tidsalder. Dette bidro til betydelig økning av ideologisk rasisme i USA og Europa. Til tross for juridiske endringer i de fleste vestlige land som avskaffet slaveri og tillot jøder å forlate gettoer, ble rasismen til og med intensivert. Tidligere slaver ble behandlet med forakt og forfulgt i alle aspekter av livet. Svarte fikk ikke lov til å stemme, noe som gjorde dem til annenrangs borgere. De hadde ikke lik tilgang til hverken utdanning, arbeid eller offentlig transport, og propaganden fremstilte svarte menn som ustyrlige beist som ivret etter å voldta hvite kvinner. Alt dette resulterte i hyppige episoder med lynsjing, uten nevneverdige konsekvenser for den hvite mobben som utførte dem.
Utvikling av kulturell nasjonalisme, særlig i Tyskland på 1800-tallet, støttet opp under utviklingen av dypt kodet rasistisk tankegang. Ifølge tyske ideologer innebar det å være jøde i Tyskland ikke bare å bekjenne seg til en annen religion, det var også klassifisert som å tilhøre en rase motsatt av den ariske rase. Den ariske rase ble av disse ideologiene ansett som “den høyeste”, dermed ble jødene ansett å være helt på bunnen.
Datidens stormakter kjempet en krig om Afrika og Asia (det sto om potensielt enorme profitter fra utnyttelse av såvel naturressurser som mennesker i disse regionene). De baserte sine krav på såkalt vitenskapelige påstander om at europeere (og senere amerikanere) hadde rett og plikt til å herske over innbyggerne i Asia og Afrika.
1900-tallet var utgangspunkt for fremveksten av rasisme. Gamle regimer falt og nye dukket opp, noen åpenlyst rasistiske.
Rasistisk ideologi i Nazi-Tyskland nådde sitt høydepunkt. Under Hitlers styre forsøkte nazistene, basert på pseudovitenskapelige eugenisk forskning og drømmer om en mesterrase som styrte verden, å utrydde en hel etnisk gruppe. Paradoksalt nok bidro det tyske forsøket til å diskreditere vitenskapelig rasisme, blant annet i USA, hvor den hadde vært veldig populær frem til da.
Rasisme, særlig under avkolonisering av Afrika og Asia i etterkrigsårene, ble i stadig større grad fordømt av det store flertallet rundt om i verden. Men det var først på 1960-tallet at segregeringen ble avskaffet i USA, takket være iherdig innsats fra borgerrettighetsbevegelser og med støtte fra FN. Det var også knyttet til den amerikanske rivaliseringen med Sovjetunionen om hvordan innbyggere i de nyetablerte afrikanske og asiatiske landene oppfattet dem, ettersom raseforfølgelse var et alvorlig imageproblem.
Det eneste åpenlyst rasistiske regimet som overlevde etter andre verdenskrig var Sør-Afrika.
Dette landet opprettet lover i 1948 som forbød eksteskap og uformelle seksuelle forhold mellom, som det eufemistisk ble kalt, ulike grupper av befolkningen. De som brøt slik lovgivning ble tvangsbosatt på utpekte steder. Formelt fortsatte apartheid sin besettelse av raserenhet frem til 1989, men i praksis ble ikke segregeringen avskaffet før valget av Nelson Mandela som president i Sør Afrika i 1994.
Tilsynelatende hadde rasisme basert på biologiske eller kulturelle premisser endelig blitt beseiret, tatt i betraktning nederlaget til den nazistiske ideologien i Tyskland, apartheidfallet og avskaffelsen av segregeringen i USA. Men, i hundrevis av år har det vært et så vanlig fenomen at det har satt et enormt preg på vår kulturelle kode og mentalitet.
Selv nå kan man observere en viss rasistisk oppførsel i hverdagen vår, ofte legger vi ikke engang merke til dem, vi gjør det refleksivt. Et eksempel er det polske ordtaket «vi er hundre år bak svarte». Det at dette ordtaket inntil nylig har vært brukt for å beskrive å henge etter/stå tilbake for noen eller noe, er et spor av rasismen som fortsatt finnes i oss.
Et annet eksempel på rasistiske fordommer er historien om den svarte musikeren David Ryan Harris. Mens han reiste på American Airlines med sine barn hvis mor er en hvit kvinne, ble han anklaget av en flyvertinne for… barnehandel. Flyvertinnen informerte politiet om sine mistanker og den amerikanske gitaristen måtte avgi forklaring på politistasjonen. Spørsmålet melder seg: hva vekket flyvertinnes mistanker?
Men er det bare hvite mennesker som bærer slik rasistisk tankegods?
Selvfølgelig ikke.
For eksempel, i Japan er det fortsatt ganske vanlig å se informasjon utfor enkelte etablissementer eller restauranter om at denne restauranten kun serverer japanere. Det tidligere isolasjonistiske Japan forbød også giftemål på tvers av etnisitet.
Raseopptøyene i USA de siste årene har ført til forbløffende resultater etter spørreundersøkelser angående rasisme.
Ifølge en Yahoo/YouGov-undersøkelse utført blant 1638 amerikanske voksne i 2020, mener så mange som 73 prosent at rasisme mot hvite innbyggere i USA er et stort problem.
Som man kan se er rasisme dessverre fortsatt allestedsnærværende i verden og kan ramme hvem som helst, uavhengig av hudfarge. Den må bekjempes fordi den er ond. Vi må imidlertid huske å bruke sunn fornuft i kampen mot rasisme slik at denne kampen ikke blir en hevn. Med dette formålet minner jeg dere om den enkleste definisjonen av rasisme:
Rasisme er en type fordommer basert på rase og karakteriseres av holdninger og oppfatninger om den underlegne naturen til den eller de som tilhører en annen rase.
Artikkelen ble skrevet under prosjektet «Bufdir»: «Tiltak mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer 2024».