Oversettelse: Natalia Dziwińska
I samfunnets mørkeste hjørne lurer unnvikende skygger – rasisme og diskriminering. Vi ønsker forandringer og forventer dem fra andre, men vi bør starte med oss selv. Vi fokuserer mer på å dømme andre enn på hvordan vi oppfører oss selv.
Det er en viktig sak for oss. Vi føler oss trakasserte, undervurderte og diskriminerte når noe går galt. Det handler ikke bare om å bekjempe ytre fordommer, men også om å rense tankene.
Å motvirke rasisme og diskriminering er ikke bare et slogan eller et politisk slagord. Norge, et land som er åpent for å ta imot innvandrere, prøver å skape integreringsvilkår som skal gi språklig, pedagogisk og sosial støtte til mennesker som kommer fra ulike deler av verden. Dette er ikke nok, som vi ofte finner ut. Derfor er den norske regjeringen aktivt engasjert i å utdanne samfunnet om likestilling og respekt for mangfold. Utdanningsprogrammer, som er introdusert allerede i grunnskolen, er ikke bare for å bevisstgjøre barn og unge om kulturelle forskjeller, men også for å fremme aksept og forståelse for andre. Til tross for dette går fortvilte mødre i økende grad på Facebook og klager når barnet kommer hjem slått eller når barnets omsorgspersoner slår opp med hendene fordi barna på skolen er utsatt for mobbing fra vennene sine. Slike situasjoner burde ikke skje. Ikke i et land som utmerker seg over hele verden med holdningen sin om at utfordringer og problemer kan løses basert på dialog og samarbeid. Initiativer som feiring av «Holi» eller andre festivaler som fremmer kulturelt mangfold er eksempler på handlinger som fokuserer på å bygge broer i et flerkulturelt samfunn. I dette tilfellet, til tross for at Norge har oppnådd det å være et flerkulturelt samfunn, står vi overfor utfordringer. Mikroaggresjon-fenomenet, ulikheter i tilgang til arbeidsmarkedet og sosial utelukkelse er fortsatt nøkkelområder for forbedring. La oss dermed gå tilbake til begynnelsen. Til våre handlinger.
Prøver du å forstå deg selv og dine fordommer hver dag? Kan du se at de minste gestene og ordene dine kan ha en sterk innflytelse på andre? Det er opp til deg å bestemme om du vil være en forsvarer av likestilling og respekt, selv i tilsynelatende trivielle situasjoner. Forandringer starter med små skritt du tar. Hvordan påvirker min oppførsel, tro og væremåte helhetsbildet av det polske samfunnet i Norge? Har noen av dere vært skamfulle over deres landsmann? Jeg har ofte skammet meg over dem i ulike situasjoner. På grunn av slike situasjoner skapes helhetsbildet av polakker i Norge og det er trist. Jeg møter ofte andre polakker her i Norge, og de har ingen polske venner her. Hvorfor? Det er ofte to svar på dette. Samtalepartnere mine skammer seg over sin polske opprinnelse og opinionen vi har utviklet som et polsk samfunn i Norge, og det andre er problemer. Kontakt med landsmenn betyr uendelige problemer. Vi har opplevd ordtakene mer enn én gang – «dog-eat-dog world» eller «hvis en polakk ikke har skadet deg, har han allerede hjulpet deg».
For å snakke om diskriminering og rasisme må vi være åpne for nye perspektiver, søke forståelse og et felles språk med andre, uavhenging av våre forskjeller. Kampen mot rasisme begynner med ønsket om å forstå andre mennesker, bygge broer mellom kulturer og å utfordre sine egne fordommer. Vi må forstå oss selv, hvem vi er og hvilken virkelighet vi ønsker å leve i. Vi bør huske at vi skaper den selv. Det finnes en annen måte å se på verden rundt oss. Hver morgen når jeg er på jobb sier jeg «god morgen». Ikke alle reagerer på ordene mine. Jeg tenker for meg selv: «Ok, jeg er ny her, de kjenner meg ikke.» Etter flere måneder behandler folk meg fortsatt som om jeg er uviktig, men jeg gir meg ikke. Dette er ingen grunn til å føle seg deprimert. Jeg forklarer ikke for meg selv at årsaken er opprinnelsen min. Jeg rapporterer ikke dette som en diskrimineringshandling. Dessuten ser jeg at det ikke bare gjelder meg. Er det mulig at norske kvinner behandler andre norske kvinner som uviktige? Selvfølgelig. Logikken i dette er å understreke hvem som er viktigst, for vi er bare «sekretærer», ikke leger. Diskriminering og mobbing gjelder ikke bare minoriteter. Nå, takket være tidligere staheten min, snakker alle til meg og behandler meg som likeverdig. Selvrespekt er nøkkelen.
Egenkjærlighet og selvrespekt er grunnlaget i kampen mot diskriminering. Når vi føler oss selvsikre og vi aksepterer oss selv, blir vi mer motstandsdyktige mot påvirkning av andres negative meninger eller fordommer. Det er ikke bare å akseptere dine egne trekk eller ditt eget utseende, men også å sette pris på din verdi som menneske, uavhengig av forskjeller eller begrensninger. Egenkjærlighet fører til en bedre forståelse av andre folk. En person som aksepterer seg selv vil sannsynligvis være mer aksepterende overfor andre og respektere forskjeller. Når vi respekterer oss selv, blir vi mer følsomme for andres behov og skaper et samfunn som fremmer toleranse og likestilling. Når vi verdsetter oss selv og har sunn selvfølelse, er vi villige til å delta i kampen mot diskriminering. Vi blir modige. Jeg har ofte vært et offer for diskriminering på grunn av fedmen min. Jeg tappet under jobbintervjuer, ikke fordi jeg hadde mindre erfaring (jeg følte ofte det motsatte), ikke på grunn av opprinnelsen min, fordi det vanligvis var en fordel, men nettopp på grunn av vekten min. Da ble jeg spurt om jeg liker et høyt tempo på jobben, sa intuisjonen min at en slank person ville få denne jobben. Jeg følte meg som et offer for sosial urettferdighet. Egenkjærlighet er imidlertid fortsatt viktig for meg i kampen for rettferdig behandling og likestilling for alle, uavhengig av forskjeller. Dette er det første skrittet for å skape samfunn der alle føler seg akseptert og verdsatt uavhengig av opprinnelse, seksuell legning eller religion.
Selvfølgelig er diskriminering og rasisme veldig komplekse tema, påvirket av mange faktorer som vi individer ikke har noen innflytelse over. Ofte får immigranter fortsatt dårligere betalt. De er pekt på. Å dele opp grupper basert på utdanning og rikdom fører til at det skapes ulikheter som påvirker hele samfunnet. Strukturell rasisme fører til vedvarende diskriminering av minoriteter. Forsøk fra den norske regjeringen, som å innføre anonyme jobbsøknader i enkelte yrker, gir ikke håndgripelige resultater.
Vi er den største nasjonale minoriteten og samtidig den minst kjente gruppen i Norge. Nordmenn vet ikke så mye om oss og dømmer oss ofte ut fra tilnærming til jobb. Vi må gjøre oss bedre kjent og fra en god side. Dette er en oppgave som hver enkelt kan ta på seg, med utgangspunkt i oss selv, i håp om å skape en mer tolerant og respektfull verden for fremtidige generasjoner. Høres fint ut, ikke sant? Kanskje er dette et utopisk bilde av det vi ofte drømmer om i forbindelse med emigrasjonen vår. Men likevel, er det ikke verdt et forsøk? Vår bevisste innsats, ikke bare for å akseptere, men for å sette pris på forskjellene mellom oss, kan være det første skrittet til å delta i kampen mot rasisme og diskriminering.
Artikkelen ble skrevet under prosjektet «Bufdir»: «Tiltak mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer 2023».