I april 1943, på tampen av den jødiske påskehøytiden, omringet tyskerne som okkuperte den polske hovedstaden det jødiske distriktet de hadde opprettet, Warszawa-gettoen, og forberedte den endelige likvideringen. 19. april rykket tysk politi og SS-hjelpestyrker inn for å fullføre utryddelsesarbeidet.
Innbyggerne i ghettoen gjemte seg i bunkere og andre gjemmesteder. Jødiske opprørere angrep tyskerne med skytevåpen, molotovcocktailer og håndgranater. To tyske kjøretøy ble overtent med bensinflasker. De overraskede tyskerne klarte i utgangspunktet ikke å bryte den hardnakkede motstanden til forsvarerne.
I lys av disse feilene begynte tyskerne systematisk å brenne bygninger, og gjorde gatene i ghettoen om til en brennende felle. Mens kampene fortsatte i gettoen, tok polske enheter av den underjordiske hæren aksjon mot tyskerne. Tre seksjoner av hjemmehæren forsøkte uten hell å bryte ghettomurene med eksplosiver. Dømt til utryddelse forsvarte jødene seg til begynnelsen av mai. Den siste symbolske handlingen under opprøret var rivingen av den store synagogen av tyskerne i Tłomackie i Warszawa.
Opprøret i Warszawa-gettoen var det første storbyopprøret og samtidig det største opprøret til den jødiske befolkningen under den tyske okkupasjonen. Om ettermiddagen 19. april 1943, i festningen til den jødiske militærunionen ved Muranowski-plassen, plasserte militantene i en symbolsk gest på taket av bygningen det hvite og røde flagget til Polen og det hvite og blå flagget til den jødiske militærunionen. Dette bildet av to flagg – polsk hvitt og rødt og sionistisk hvitt og blått – som vaier sammen på taket av bygningen over den kjempende gettoen, ble et symbol på de uløselig sammenvevde polsk-jødiske skjebnene. Flere måneder senere, i august 1944, brøt Warszawa-opprøret ut – kampen for det frie Polen, det største opprøret for frihet i andre verdenskrigs historie.

I polsk historie, litteratur, kunst og bredt forstått kultur kan man finne en rekke referanser til opprør. Opprørene ga håp, løftet humør og trøstet hjerter, men de ble nesten alltid brutalt undertrykt av inntrengerne og okkupantene. Siden de var tragiske, ofte uunngåelige, bygde de en fellesskapsidentitet og brakte, eller ga generelt seier etter mange år. De satte et sterkt preg på det polske samfunnet og polsk historie. Derfor har de blitt et hyppig diskutert tema innen litteratur, maleri og film. Og selv om kunstnerne viste dem på forskjellige måter, kritiserte de nesten aldri selve ideen om opprøret og tok til orde for kampen for frihet, og løftet den til kulturelle pidestaller.
Warszawa – hovedstaden i Polen – ble byen for to opprør under andre verdenskrig, der jøder og polakker kolliderte og sloss med tyske kriminelle. Byen ble til slutt redusert til en ruin, ødelagt og brent. Dette beviser hvor sterkt det polske imperativet om å strebe etter frihet er.Du kan stille spørsmålet – hvorfor i Warszawa? Her er det verdt å minne om at i 1939, ved begynnelsen av den tyske invasjonen av Polen, bodde det nesten 370 000 jøder i Warszawa. De utgjorde rundt 30 prosent av befolkningen i byen. Etter utbruddet av andre verdenskrig ankom nesten 100 000 flere jøder til den polske hovedstaden i løpet av det neste året, systematisk fordrevet av tyskerne fra landene som ble innlemmet i det tyske riket og fra de okkuperte områdene i Polen. Våren 1940 begynte tyskerne å opprette et lukket jødisk distrikt. Den endelige stengingen av ghettoen i Warszawa fant sted i november 1940. Rundt 400 000 jøder bodde utenfor murene, i et område på 307 hektar. I april 1941 flommet fordrevne inn i gettoen. Antallet mennesker innesperret innenfor ghettoens murer økte til 450 000 mennesker. Det er ikke tilfeldig at jeg husker disse dataene. Warszawa-gettoen var den største gettoen som ble etablert av tyskerne under andre verdenskrig i Europa.
I juli 1942 startet okkupantene en massedeportasjon av jøder fra gettoen til utryddelsesleiren i Treblinka. Det er anslått at 250 000 til 300 000 jøder ble myrdet da. Rundt 100 000 døde i ghettoen av sult og sykdom som følge av de umenneskelige forholdene tyskerne skapte.
Vi sier „jøder”, men vi må huske at de var borgere i Polen, den multinasjonale, multikulturelle andre polske republikken. Derfor er det vår felles plikt å minnes Warszawa-gettoopprøret – det største jødiske opprøret under andre verdenskrig og det første urbane opprøret i det okkuperte Europa – og å minnes motet til de som gjorde motstand mot de tyske okkupantene.

Over 150 arrangementer som følger med den offisielle påminnelse av 80-årsjubileet for Warszawa-gettoopprøret, finner sted i Polen på disse dagene.
Arrangementene er organisert eller finansiert av den polske regjeringen, f.eks. som en del av programmet for å støtte aktiviteter for å bevare arven og minnet til polske jøder, implementert av departementet for kultur og nasjonalarv. Siden De forente høyre tok over regjeringen, har vi mer enn tredoblet våre utgifter til institusjoner hvis aktiviteter inkluderer å ta vare på minnet, kulturen og arven til den flerkulturelle polske nasjonen, inkludert arven til den jødiske minoriteten i Polen, samt minne om Holocaust av jøder utført av tyskerne i det okkuperte Polen.
Blant institusjonene subsidiert av den polske regjeringen er: Statsmuseer i tidligere tyske dødsleirer: Auschwitz-Birkenau-museet i Oświęcim; Museet i Majdanek (med filialer: Museet og minnested i Bełżec og Sobibór); Stutthof-museet i Sztutowo; Treblinka museet; Gross-Rosen-museet i Rogoźnica; Museet – KL Plaszow minnested i Krakow. I tillegg til Warszawa Ghetto-museet, Museet for polakker som reddet jøder under andre verdenskrig – Ulma-familien i Markowa, Museum of Remembrance of the Inhabitants of the Land of Oświęcim, POLIN Museum of the History of Polish Jews i Warszawa, Jewish Historical Institute of Emanuel Ringelblum. Dette er både institusjoner som har drevet i flere tiår, ofte utilstrekkelig finansiert i det siste, og institusjoner etablert de siste årene for minnets skyld: Warszawa Ghetto-museet, museet for polakker som reddet jøder under andre verdenskrig av Ulma-familien i Markowa, Museum of Remembrance i Oświęcim.
Warszawa er i dag en by for de levende. Polen er et land for de levende. Vi husker fortiden, og ved å trekke på historisk erfaring ønsker vi å bygge en bedre fremtid. Men vi glemmer ikke de som døde eller ble myrdet. Minnet som er gått i arv gjennom generasjoner må vare evig. Og i dag er vi dens voktere.
Tekst publisert sammen med det polske månedsbladet „Wszystko co Najważniejsze” i et historisk prosjekt med Institute of National Remembrance (IPN) og Polish National Foundation.