Vi må åpne hjerter og sinn

Aleksandra jobber som grafisk designer i Stormberg. Opprinnelig er hun fra Polen, landet som nå huser den største flyktningstrømmen fra Ukraina. Aleksandra har selv erfart hvordan det er å komme til et nytt land — uten nettverk og språkkunnskaper. Nå kommer hun med en oppfordring til det norske folk om å åpne både hjerter og sinn for ukrainske flyktninger.

Aleksandra har helt fra hun var barn hatt en stor interesse for kunst, men siden foreldrene mente det var for risikabelt å satse på et liv som kunstner ble det bachelor i interiørdesign, og i tillegg en teknisk bachelor med mastergrad i arkitektur og urbanisme ved universitetet i hjembyen Gdansk i Polen.

– På den tiden følte jeg at verden lå for mine føtter. Jeg gikk på en god skole og fikk høre at jeg kunne bli det jeg ville, forteller Aleksandra med glimt i øynene.

Men unge Aleksandra var ikke klar for å slå seg til ro i Gdansk. Hun ville se verden.

– Jeg brukte enhver anledning til å få studieutplasseringer i andre land. Det ble et studieår i Spania, praksisopphold i både Brasil, India og Ekvador og noen måneder som backpacker i Sør Amerika. Og så jobbet jeg en stund som ski-instruktør i Alpene, forteller hun.

Til sammen rakk Aleksandra å besøke 49 land før hun fant kjærligheten med en fra samme hjemby. De bestemte seg for å starte et liv sammen i Norge.

Hverken håndverker eller vaskehjelp

– Min mann hadde allerede jobb i Norge, og jeg tenkte aldri over at jeg skulle få problemer med å finne arbeid. Jeg hadde jo god utdanning og hadde også opparbeidet meg endel erfaring, forteller hun.

Men å få jobb i Norge skulle vise seg å være alt annet enn enkelt. Aleksandra begynte raskt å søke relevante jobber innenfor fagområdene hun hadde utdanning i. Samtlige arkitektkontorer i byen ble besøkt, men intervjuer uteble. Med teknisk ingeniørkompetanse i bagasjen var det heller ikke enkelt. Det var krise i oljebransjen og som ung polsk jente havnet hun langt ned på listen.

– Etterhvert begynte jeg å skamme meg. Jeg var flau over å være polsk fordi jeg så hvordan folk så på oss. De fleste som kjente til polakker, gjorde det enten fordi de visste om noen som hadde fått reparert taket av en polakk, eller fordi de visste om en skole som hadde polske renholdere. De virket nesten overrasket over at noen fra Polen kunne ha en annen kompetanse, sier hun.

Aleksandra måtte gå fra plan A til plan B, til plan C, og så D. Etter en tid ga hun nesten opp å søke relevante jobber. Hun tok noen småjobber, reiste litt som ski-instruktør til Alpene, og organiserte seilturer som kaptein på en seilbåt i Kroatia.

– Jeg forsøkte også å starte egen virksomhet som interiørdesigner, men møtte skepsis da jeg skulle åpne bankkonto. Jeg kjente at jeg ble mer og mer deprimert over å ikke få innpass. På et av kontorene jeg var innom fikk jeg høre at det ikke ble ansatt andre enn lokale til kreative stillinger i bransjen, og i allefall ikke andre enn dem som var født og oppvokst i Norge, sier hun.

Noen å snakke med

Å lære seg norsk var viktig, men langt fra enkelt. Aleksandra hadde forsøkt litt på egenhånd før hun bestemte seg for å gå på norsk-kurs. På kurset møtte hun flere innvandrere som opplevde det samme som henne — det var vanskelig å komme i snakk med folk i Norge.

-En av de somalske kvinnene på kurset fortalte at hun aldri hadde snakket med andre nordmenn enn norsklæreren i de 16 årene hun hadde bodd i landet. De sa til meg at jeg var den snilleste norske de hadde møtt — for jeg snakket med dem. Men jeg var jo ikke norsk, og følte meg også utenfor i samfunnet. De som ville prate med meg var stortsett andre innvandrere, forteller Aleksandra.

Etter norsk-kurset bestemte Aleksandra seg for å spør åpent etter noen å snakke med, slik at hun kunne praktisere språket. Hun skrev en post på Facebook

– Jeg har fra tidligere lært å snakke både spansk og portugisisk, og siden jeg bodde i landene og snakket det i dagligtalen var det lettere å lære. Når jeg var på butikken slo jeg av en prat med dem som jobbet der, de spurte meg hva jeg skulle lage med tomatene jeg kjøpte, og kom med middagstips. Slik er det ikke i Norge. Her var det ingen som snakket til meg, sier Aleksandra.

Stormbergs daglige leder, Hege Nilsen, var en av dem som svarte på Aleksandras Facebookpost.

– Etter turen inviterte hun meg til å komme til Stormberg og bruke en ledig pult der mens jeg jobbet med mine prosjekter. På den måten ble jeg med i et arbeidsmiljø.

Aleksandra fikk en praksisstilling i Stormberg og ble etterhvert fast ansatt. Hun er i dag en viktig ressurs i det grafiske teamet, og jobber både mot fysiske butikker og nettbutikk.

Tør å spør

Det tok mange år før Aleksandra for første gang fikk være med inn døren i et norsk hjem, og etter syv år i Norge er det fortsatt mennesker fra andre kulturer som er hennes nærmeste norske venner. Aleksandra tror mange er redde for å si noe galt i møte med mennesker som er annerledes en selv.

– Den politisk korrekte snillheten i Norge blir en hemsko. De aller fleste er gode, men når folk er redde for å si noe galt lar de heller være å si noe. De unge er ofte mer forsiktige enn de eldre, sier Aleksandra. Hun oppfordrer til å tørre å spør.

– Det er ingen skam å ikke vite. Vær nysgjerrig på dem som kommer og ikke vær redd for å spør hvor noen er fra. Kanskje kan du invitere noen nye naboer med på en tur, eller på en kaffe? sier hun, og påpeker at ukrainere som nå kommer trenger mer enn tak over hodet. De trenger også å få delta og skape seg nye nettverk.

Razem betyr sammen

Er det noe Polen har vist de siste ukene så er det at de makter å stå sammen når det trengs. Aleksandra er stolt over hvordan hjemlandet har åpnet armene, og forteller om venner som har gått sammen for å leie en leilighet de kan låne gratis bort til ukrainske flyktninger.

I Norge har flere frivillige organisasjoner engasjert seg for å hjelpe. En av dem er den polsk-norske foreningen RAZEM=Sammen, som tidlig gikk i gang med å samle inn det mest nødvendige til de mange tusen som kom over grensene. Organisasjonen heter RAZEM som betyr sammen, og jobber for å åpne mulighet til integrering, bygging av nettverk og deltakelse i felles aktiviteter for polakker i Norge. Aleksandra har selv hatt glede av nettverket i foreningen, og engasjerte seg fort da det ble snakk om å hjepe ukrainske flyktninger.

Hun delte en post på Workplace, Stormbergs interne kommunikasjonskanal, der hun oppfordret til å hjelpe.

Aleksandra fikk raskt respons, og Stormberg bestemte seg for å donere alle fotoprøver og vareprøver som normalt ville blitt solgt i butikker. Få dager etter at krigen startet gikk Aleksandra sammen med sine kollegaer i Stormberg og pakket ned over 1100 plagg til sore og små. De mange som strømmet over grensen til Polen hadde et umiddelbart behov for hjelp.

Nå er tiden kommet for å skape en hverdag for de mange tusen som kommer til Norge. De trenger varme og et sted og bo, men de trenger også nettverk — muligheter til arbeid og innpass på sosiale arenaer. Forhåpentligvis vil vi klare å møte dem med både åpne hjerter og sinn.

Teksten kommer fra medium.com/stormberg og er publisert med samtykke fra forfatteren.